Vil endre verdensspisevaner

OL i Salt Lake City er uttrykk for en verden som har endret seg fundamentalt i løpet av et knapt tiår. Hvem serverer for eksempel maten?

Å hevde at OL først og fremst handler om penger, er vel neppe noen original påstand. Til tross for norsk nasjonal dugnad, handlet vel også Lillehammer om det. At Coca-Cola og McDonald's bruker OL i Salt Lake City som en hovedplattform for å overøse oss med reklame og andre listige påfunn for å få vår hjerne til å forstå at det å drikke cola og spise hamburgere fra McDonald's er det mest naturlige, nærliggende og nødvendige i verden - er vel kanskje også noe vi snart tar for gitt. Vi har OL hvert andre år nå. Derfor er det kanskje vanskelig klart å se kvalitative skiller i utviklingen. Like fullt, OL i Salt Lake City er uttrykk for en verden som har endret seg fundamentalt i løpet av et knapt tiår. Kommersialiseringen rundt merkevarekonsepter er i ferd med å bli total. La meg begrense meg til bespisning.

Etter to netter i bil i sommer, henholdsvis ned og opp sentrale deler av Europa, fikk jeg et visuelt bilde av endringene. En gang var opplyste borger på åsene langs Rhinen det som tiltrakk seg oppmerksomheten. I dag er det én ting du legger merke til når du kjører gjennom Tyskland om natten: Midt i hver eneste lille landsby lyser et gigantisk tårn med den velkjente M-en mot deg. Eric Schlosser gir oss tallene i «Fast Food Nation». Det fantes hele 1000 McDonald's-restauranter allerede i 1968. I dag finnes det nærmere 30000 av dem verden over, to tusen nye restauranter åpner hvert år. I USA har en av åtte amerikanske arbeidere i løpet av sin yrkeskarriere hatt jobb på en McDonald's-restaurant. «Her jobber en fremtidig ingeniør,» heter det i jobbreklamene som skal få hundretusener til å akseptere en arbeidstilværelse preget av lave lønninger, ekstremt arbeidspress og dårlig arbeidsmiljø.

Men ser man på listen over sponsorer og leverandører til OL i Salt Lake City, finner man selskap som er i ferd med å endre verdens spisevaner i enda større grad enn McDonald's. På Lillehammer ble all tilgjengelig lokal og nasjonal kapasitet på massebespisning mobilisert. I OL i Salt Lake City er all bespisning - bortsett fra det folk måtte ta inn av McDonald's-hamburgere - satt ut til ett stort cateringselskap, Compass Group. Det er den største enkeltkontrakten innen catering i forbindelse med et enkeltarrangement noensinne.

Ikke hørt om Compass Group? Sammen med hovedkonkurrenten Sodexho har Compass siden midten av 1990-tallet etablert en tilnærmet monopolstilling innenfor nesten alt som har med offentlig bespisning å gjøre. Compass og Sodexho har begge mellom 200000 og 300000 ansatte verden over. Går det som Compass og Sodexho ønsker, vil de ekspandere kraftig også i årene som kommer. I Norge har Compass og Sodexho sikret seg kontroll over nesten all matforsyning til oljeplattformene i Nordsjøen, en rekke store bedriftskantiner og Forsvarets kantiner - for å nevne noe.

I de landene hvor Compass og Sodexho har etablert seg med størst tyngde, dominerer de bespisning på alle store sportsevenement, langs de fleste motorveier, i fly, på flyplasser, på bedriftskantiner, sykehus, skoler og i forsvaret. I 1998 kjøpte Compass opp den New York-baserte kjeden Restaurant Associates (RA). Ambisjonen er å spre kloninger av New Yorks mest kjente restauranter over hele verden. RA tilhører den mer eksklusive delen av matmarkedet. VIP-ene i OL gasser seg om dagen.

Men Compass ønsker å sikre seg hele spekteret i matservering - fra det eksklusive til massekonsum i «fast food». Compass har allerede en lisensavtale med Burger King. Franks, Ritazza, Upper Crust og Pizza Pan er Compass-merkevarer du kanskje kjenner hvis du har reist med fly i Norge. Hvis du arbeider på en bedrift hvor det lenge har vært usikkert om det er økonomi til å ansette en på kantina, trenger du heller ikke fortvile. En av Compass' virkelige vekstbransjer er drift av kantineautomater. Mat i plastikk, det er fremtiden for den delen av befolkningen hvor bespisning av ansatte er lavbudsjett. Østeuropeiske OL-tropper har fått erfare hvordan Compass tenker matservering i klassesegmenter. Matservering som består av hamburger og sandwich i plastikk egner seg dårlig for medaljesanking.

Kloninger av eksklusive New York-restauranter på Karl Johan? Kafeene til bakeriet Nordby overtatt og tvunget inn i konseptet til Compass-kjeden Au Bon Pain? Kan det være så farlig? Mangfold eller fri konkurranse er det ikke. Demokratisk kontroll over noe så vesentlig som det vi putter i oss av mat, er det i hvert fall ikke.

Det var 1980- og 90-tallets out-sourcings- og privatiseringsbølge som åpnet opp for cateringgigantenes ekspansjon. I markedsanalysene som utformes for Compass, finner man nøye beregninger over hvor stor andel av matserveringen i ulike land som ennå ikke er satt ut på kontrakt. På samme måte som energiselskapet Enron har drevet aktiv lobbyvirksomhet for deregulering og privatisering av energimarkedene, har Compass drevet lobbyvirksomhet for at sykehusbespisning, skolekantiner, forsvarskantiner etc. skulle settes ut til markedet. I Norge er det fortsatt mye å hente her.

For å bygge seg opp som restaurant-, kafé- og fast food-monopolist handler mye om kjøp av egnede eiendommer - den sentrale utfartsveien, gatehjørnet, hovedgaten, eiendommen vis-à-vis kinokomplekset osv. Det kan ta tid, selv for multinasjonale giganter. Har man først etablert seg, står man til gjengjeld sterkt. McDonald's er i dag den største private eiendomsbesitteren i verden! Selskapet innkasserer mer som eiendomsbesitter enn på salg av hamburgere. Får Compass oppfylt sine ambisjoner, blir bildet som tegnes av Naomi Klein i «No Logo» bare en antydning i forhold til det merkevaretyranni vi kan stå overfor.

Blant norske oljearbeidere er Compass kjent i forbindelse med den rolle datterselskapet Eurest har spilt i konflikten om den anerkjente tillitsmannen Oddleiv Tønnessen. Den norske ledelsen i Eurest vil nok hevde at årsaken til konflikten er lokal. Man skal ikke heve blikket mye for å plassere konflikten inn i et globalt bilde. Compass og Sodexho har kjøpt opp selskaper med høyst ulik praksis overfor sine ansatte. De har bare så vidt startet med å «strømlinjeforme» sin personalpolitikk på globalt nivå. Også multinasjonale selskaper må forholde seg til nasjonale reguleringer og lokal fagforeningsstyrke.

Men man trenger ikke være spåmann for å se hvor presset vil settes inn. Det er begrenset hva man kan få ut av ny teknologi i denne bransjen. Kilden til økt fortjeneste ligger i arbeidskraften. Uten fagforeninger som forsvarer de ansattes rettigheter, finnes det knapt noen bunn. Det vet selskapene.

Cateringarbeidere på norsk sokkel har et anstendig lønnsnivå. Mens cateringansatte i Europa ellers er gjennomgående lavtlønte, arbeider cateringansatte i USA med lønninger langt under fattigdomsgrensen. I stor utstrekning dreier det seg om spansktalende arbeidere - mange uten immigrasjonspapirene i orden. Sodexho har nylig demonstrert sin forkjærlighet for folk i en tilsvarende situasjon i Europa. I Storbritannia driver selskapet flere asylmottak. Diversifisering heter det på fagspråket. Sodexho ble imidlertid utsatt for kritikk da det ble kjent at selskapet planla å engasjere asylsøkere i cateringarbeid til lønninger ned mot fem kroner i timen. I USA har både Compass og Sodexho leid inn selskaper som er spesialister i fagforeningsknusing. I New York er Compass-selskapet RAs aggressive uvilje mot å inngå en avtale med fagorganiserte cateringansatte på Metropolitan-operaen i ferd med å bli et symbol på konflikten mellom det fattige og det rike Amerika.

RA - som altså i disse dager serverer østers og russisk kaviar til Salt Lake City og som vil være en bærebjelke i Compass' ekspansjon - har sagt det rett ut til lokale fagorganiserte i New York: «Vi kommer til å vokse. Men det vil vi gjøre uten dere.»

Den norske OL-troppen har hatt med seg matpakker til Salt Lake City. Skal man klare seg uten Compass-mat i fremtiden, kan det bli bruk for mye matpapir - hvis vi da ikke skulle bestemme oss for å ta fremtiden i våre egne hender.