- Vil gjerne være litt macho

NORESUND (Dagbladet): - Jeg er formet i spennet mellom mine to barndomshelter, Morgan Kane og Frans av Assisi, sier skuespiller Henrik Mestad. Når han ikke har en av sine tungkulturelle raptuser drømmer han om den ultimate helterollen i en ordentlig actionfilm - som brannmann.

Tre om Henrik

Favoritter m.m.

En høy, kjekk kar kommer gående i regnet i retning Sole Hotell. Han har kyllinggul regnjakke, kornfarget hår og knallblå øyne, og kunne lett ha passert som brannmann.

- Dette stedet minner meg om et rekreasjonshjem, der folk spankulerer i hagen for å finne roen, sier Henrik Mestad. På andre siden av vannet ligger «Soria Moria» under et teppe av tåke.

SOM ÅTTEÅRING SÅ Henrik Mestad Oskar Braathens «Ungen» på teater. Det var en skjellsettende opplevelse.

- Da bestemte jeg meg for aldri mer å gå i teatret. Det var fæle greier. Som barn synes det var utrolig fascinerende at de sto der og spytta på scenen. Så kult. Etter det var jeg veldig opptatt av at spyttet skulle stå ut av munnen, sier Henrik Mestad.

Fire år seinere bestemte han seg for å bli skuespiller. Da de andre guttene i klassen begynte å miste interessen for skoleforestillingene, slo Henrik til. Plutselig kunne han velge og vrake i hovedroller. I tenårene ble han plukket ut til å være med i et hørespill for Radioteateret, og grep sjansen med begge hender. Dessverre kom stemmeskiftet i veien.

- Den aller første rollen jeg gjorde var i «Se min kjole», du vet barnesangen. Den kan du gjøre mye med hvis du bare er ambisiøs nok. Jeg spilte han blå, sjømannen, uten replikk. Så jenta sang mens jeg tok et skritt fram på scenen. Jeg husker det veldig godt, smiler Henrik Mestad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter «Ungen» tok det flere år før Henrik gikk på teater igjen.

- Jeg husker jeg så «Natten er dagens mor» på amfiscenen da jeg var 16 år. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, sier Henrik Mestad.

HAN PUTTER EI KLYPE snus under leppa. Ligner litt på Magnus fra «Soria Moria» på andre siden av Krøderen. Magnus, den høye, kjekke hyggelige politimannen som kommer sammen med sønnen sin fra Oslo til det gamle pensjonatet på NRK 1. Magnus ligner litt på Henrik også.

- Han snakker i hvert fall som meg. Jeg liker å gi helteroller østkantdialekt, den er som regel forbundet med tapertyper. Magnus er en hedersmann, på mange måter litt umoderne. Utfordringen er å se hvor liten jeg kan gjøre ham. Selv er jeg mer uansvarlig enn Magnus, jeg tillater meg mye mer surr og galskap. Du kan si jeg har samlet alle mine gode sider og gitt til ham. Da sier jeg ikke noe om de andre sidene.

«Soria Moria» er Henrik Mestads andre store dramaserie på NRK, og serien er på kort tid blitt like populær som den forrige, «Vestavind».

- Å være allemannseie på tv kan være skummelt. Plutselig begynner du å lure på om du er viktigere enn alle andre. Uansett hvor du er i landet er det noen som vil snakke med deg, som lurer på om du vil ha en øl. Tv er utrolig sterkt.

Innspillingen av «Soria Moria» er snart ferdig. Da venter nye runder med «Et dukkehjem», først i Washington, så på Nationaltheatret. Etterpå skal Henrik Mestad ha permisjon. For å gjøre noe helt annet.

- Jeg skal skrive en soloforestilling. Foreløpig er den delvis i hodet, delvis på papiret. Det handler om en fyr som bor i en fryseboks, for å gjenopprette Fridtjof Nansens tapte ære.

NÅR HENRIK ER INNE i en av sine tungkulturelle raptuser er det stort sett bare Nationaltheatret som duger. Nå har han hatt permisjon for å gjøre «Soria Moria». Samtidig spiller han den halvgale hestekaren Aslak i Thomas Robsahms nye film «Det største i verden». Aslak ligner verken på Magnus eller Henrik.

- Det er en befrielse å sitte i sminken og bli styggere og styggere. Innimellom alle de hederlige karene er det befriende å spille en slik gærning, sier Henrik, og blir vestlending. Med røtter på vestlandet og hus på Bømlo har han dialekten i blodet.

- Aslak er ungkar, og litt enkel i hodet. For sikkerhets skyld er han alltid aggressiv. Han har kysset en gang, og da brøt han seg på jenta, ler Henrik.

Det er andre gang han lager film sammen med Thomas Robsahm. «Svarte Pantere» var begges debut i 1992. Senere laget Robsahm film av Mestads teaterstykke «Lik meg når jeg er teit».

MELLOM ALLE ROLLENE hender det Henrik Mestad lurer på hvem Henrik Mestad er.

- Jeg er en person som dikter og lyver så mye at jeg vet ikke. Som skuespiller bruker jeg meg selv i alle rollene, uansett hvor fucka en rollefigur er i hodet finnes noe av det samme et sted i meg. Jeg tror vi operer innenfor en snever ramme av vår personlighet. For halvannet år siden reiste jeg til Thailand for å tømme hodet etter å ha gjort masse forskjellige roller, og da ble jeg kjent med mye i meg. Det er lett å suse fra rolle til rolle og glemme seg selv.

Henrik Mestad er myk og macho på samme tid. Han dykker, klatrer og kjører motorsykkel, og griner så kontaktlinsene spretter av Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna». Han er den eneste norske skuespilleren som har spilt Mykles største romanfigur på scenen. Og kanskje ligner han litt på Ask Burlefot.

- Å være skuespiller fører med seg masse utrygghet og angst, og du kan føle deg sinnssykt ubrukelig. Det er utrolig hvor viktig vi klarer å gjøre en uviktig ting som teater. Det blir hele livet. Ros er bensinen, og det er lett å bli narkoman.

Drømmen er å bli brannmann. En gang slukket Henrik Mestad en brann på et hotell fullt av mennesker.

- Jeg var så høy som jeg ikke har vært på mange år. Da ambulansen kom ville jeg ikke ha hjelp, jeg insisterte på at jeg var helt i orden. Det endte med at jeg måtte ligge en time og få tilført oksygen, med blodtilførsel i fingeren. Det er en av de beste opplevelsene jeg har hatt. I dag er det så mye i verden som må reddes at det er helt umulig å forholde seg til. Å slukke en brann er konkret. Det finnes altfor få brannmannroller.

MACHO-DRØMMEN: Skuespiller Henrik Mestad drømmer om en ordentlig machorolle, for eksempel som brannmann.