INNLEGG: Knut Schreiner på lanseringsfest for albumet "Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock" med Black Debbath. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet
INNLEGG: Knut Schreiner på lanseringsfest for albumet "Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock" med Black Debbath. Foto: Anders Grønneberg/ DagbladetVis mer

«Vil gli motstandsløst gjennom tjalltåka på gutterommet»

Les Knut Schreiners musikkhistoriske analyse av stonerrock og Black Debbath.

NB! Teksten ble i utgangspunktet laget til Black Debbaths folkemøte og paneldebatt på Litteraturhuset i går.

Jeg skal nå prøve å gi en kort innføring i hva Stonerrock er, plassere den i rockehistorisk kontekst og belyse sjangerens musikalske særtrekk, dens estetikk og ideologiske innhold. Så kan man spørre seg: I hvilken grad er Black Debbath et ekte stonerrock-band? Kategoriene «akademisk debatt» og «stonerrock» står i et motsetningsforhold, og det er her det sentrale komiske poenget ved BD ligger.

Det er kanskje ikke kun fordi det er morsomt, men også fordi det er godt og intelligent gjennomført og med åpenbare musikalske kvaliteter, at vi samles på Litteraturhuset snart 15 år etter debutplaten «Tung, Tung Politisk Rock» (1999). Spinal Tap har gått fra å være en parodi på rockeband - en høyt elsket intern joke i rockekulturen - til å etter hvert bli en integrert del av rockehistorien — mye takket være sterke karakterer og minneverdige låter. Det samme kan man si om Black Debbath, som jeg vil hevde er Norges fremste kultband.

Vi hopper over tilblivelsen av rock'n'roll, med slaveskip som forlater Afrikas kyst, og hopper direkte inn i London cirka midt på sekstitallet. Her er det to beslektede fenomener som foregår, av essensiell betydning for stonerrockens fødsel. Det første er en interesse for blues — en såkalt bluesboom blant unge musikere. Miljøet er ikke stort, men alle de største i rocken i ettertid — Stones, Hendrix, Led Zeppelin og Pink Floyd — befinner seg i denne kretsen. Det andre er en liten bedrift som heter Jim Marshall Company, som lager og selger gitarforsterkere fra en liten butikk i Denmark Street. Gitarister som The Whos Pete Townshend ber om stadig kraftigere forsterkere, med ønske om mer volum og trøkk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå blir ikke rock, eller mer presist blues rock og etter hvert heavy rock, noe man lytter til eller danser til, men en fysisk-kroppslig musikkform. I løpet av noen få år har gitarister beveget seg fra en krakk bak i orkesteret, til å innta en frontposisjon på scenen. Gitarhelten som idé oppstår, og gitaren blir hovedinstrumentet i sjangeren. Ikke bare det: Med høyt scenevolum blir andre  instrumenter overflødig; man begynner å lage poplåter basert på enkle gitarfigurer — Riffet blir selve grunnelementet i komposisjonene. Hør bare på den nye Black Debbath-platen: Til tross for de morsomme tekstene, virker all musikken å være skrevet ut fra et enkel grunnriff.  Stonerrock handler om bluesriff på gitaren; tenk deg en afroamerikaner på missippideltaen for over femti år siden, som sitter i gyngestolen utenfor huset sitt og slapper av med gitaren, men det han spiller blir blåst opp i gigantiske steinmonolitter av Gustav Vigeland. Det er essensen av stonerrock, og så langt er Black Debbath edel vare.

På den andre siden av Atlanteren foregår det på sekstitallet en kulturell revolusjon, med hippietid og psykedelisk rock. Her er narkotika og søken mot østlige religioner sentralt. Helt enkelt kan man si at stonerrock oppstod som en blanding av blues og psykedelia. Både psykedelia, som hentet inspirasjon fra østlig, meditativ raga-musikk, og bluesen, ga rom for lange låter og større grad av frihet og improvisasjon i musikken. Begge deler bryter med rasjonaliteten i den europeiske klassiske musikken, med små tonale sprang og minimale akkordskifter. Fokuset på tid og effektivitet, helt sentral for moderniteten, avvises gjennom tjue minutter langer tålmodighetsprøver med to-tre akkordskifter. Motstand mot et autoritært og konformt forbrukersamfunn, og en søken mot dypere og mer grunnleggende menneskelige verdier og et samfunn med mer rettferdighet og individuell frihet er velkjente motkultur-ideer, men der John Lennon tar i bruk politisk aktivisme, er stonerrocken ren narkotisk virkelighetsflukt, med Hobbiten på nattbordet. Gjennom bluesen kan man klage, gjennom droning kan man søke det indre. Men stonerrocken søker først og fremst bort herfra, langt bort: Vekk fra samfunn, rutine og karriere, og mot og space, steinalder, Stonehenge, hekser og troll. Drugs er selve bensinen i denne transportetappen.

Stonerrocken er saktegående, seig og tung - den kanskje beste utøveren av sjangeren heter Sleep (søvn). Mens Heavy Metal er som en pil som fyker gjennom Sherwood-skogen (tenk Iron Maiden), er Black Sabbath en grå tanks som ruller sakte, med ødeleggende rundt i en atomkrig. Bluesen har denne saktegående intensiteten. Men «heaviness'en» i stonerrock gir også konnotasjoner til alvor og dybde - som heavy rocken opprinnelig utga seg med - og strukturell undertrykkelse av arbeiderklassen. Denne effekten uttrykkes med den nedstemte gitaren. Sammenliknet med en vanlig elektrisk gitar, låter gitaren til Josh Homme i Queens of the Stone Age ut som en bass.

I 1967 mister en bluesgitarist fra Birmingham fingrene i en arbeidsulykke. For å fortsette å kunne spille, lager han proteser til fingertuppene. Men for å klare å spille, må han slakke strengene mange hakk. Han heter Tony Iommi og bandet han blir kjent med er Black Sabbath. Stonerrock begynner og slutter med Sabbath. De er for denne sjangeren hva Velvet Underground er for indie rock.
Sånn jeg ser det, dør stonerrocken i 1974. Det handler om at en stadig mer velutdannet ungdomsgenerasjon i vesten dominerer rockekulturen og har definisjonsmakt. Stonerrock blir for dumt - du finner få, om ingen, artikler om heavyrock i Rolling Stone. Man tror ikke lenger på hippieideologi etter visse tragedier på slutten av sekstitallet. Man kan ikke danse til heavy rocken, som har et publikum bestående av «predominantly young males».

Da kan vi ta et stort sprang fram til 1990-tallet. Til tross for sine tydelige rockehistoriske røtter er egentlig Stonerrock en 90-tallssjanger og bør sees i lys av holdningen og virkelighetsoppfatningen man forbinder med Generasjon X. Man sier gjerne at 90-tallsungdommen brøt med det sosiale og politiske engasjementet kjennetegnet venstresiden på sytti og åttitallet. Det var samtidig et opprør mot 80-tallets jappetid og kommersialisme; politisk ukorrekt og anti-materialistisk på samme tid. Slackeren ble et symbol på denne generasjonens opprør mot protestantisk arbeidsetikk. Den har ofte blitt beskrevet som apatisk og ambisjonsløs, med Kurt Cobain og The Big Lebowski som typiske ikoner. Men denne holdningen kan være bevisst «dum» og «ambisjonsløs», og her kommer stoneren inn som en heroisk anti-establishment skikkelse blant streberne i kunnskaps- og karrieresamfunnet.  

Man finner mye av stonerrock-ideologien i grunge, ikke bare hos Nirvana, men særlig Soundgarden. Men det var de mer karikerte bandene som Fu Manchu og Monster Magnet som gjorde subsjangeren populær. Stonerrocken er, til Black Debbaths forsvar, i utgangspunktet ironisk. Ikke i den humoristiske betydningen av ordet, men på måten utøverene er bevisst klisjeene fra syttitallsrocken; musikken og estetikkens overflate, og kan iscenesette seg en slags syttitalls hasjrøyker-identitet. Sånn sett er det typisk retro, postmoderne rock, som det meste annet dette tiåret. Man kan, om ikke le, så i hvert fall glise bredt av tekstene til Monster Magnet.

Dette blir litt annerledes i USA kanskje, hvor bikeren, outlawen og westernhelten er en slags helteskikkelse i kulturen. Det er han ikke i Norge og det kan forklare hvorfor BD gikk den veien de gikk. Ser man på BD i et sosiologisk perspektiv er det tydelig at medlemmene i gruppa har en annen sosiokulturell bakgrunn enn de som vanligvis spille metal, stoner og beslektede sjangre. Lars er sønn av en kjent høyrepolitiker og professor, Aslags far er en stor billedkunstner, Egil er jeg usikker på, mens Thomas Seltzer informerte meg om at søstera til Ole Petter er en av sjefene i Oktober forlag — ikke et samlingssted for norsk arbeiderklasse, som han sa. Man kan få inntrykk av at disse gutta er dedikerte tilhengere av sjangerene, men rett og slett for oppegående til å helhjertet omfavne sjangerens ideologi. Bruken av humor blir et skjold som rettferdiggjør utøvelsen av denne musikkstilen, og som etterlater liten tvil om hva slags folk bandmedlemmene i virkeligheten er.

Og da kommer vi tilbake til Spinal Tap. Tap-folka var selv store fans av rockekulturen. Det er er det som er så fint og samlende med rock — alle kan nyte gledene av den, uansett hvor smart eller dumt det er. Og akkurat som hos Tap, har Black Debbath åpenbart evner som musikere og låtskrivere. Går man videre fra tekstene, er bare lyden av Black Debbath - riffene, trommingen, de kule melodiene - absolutt diggbar. Jeg vil særlig trekke fram vokalen til Lars Lønning, som viderefører stilen til Ozzy Osbourne på mesterlig vis. Jeg vil hevde at noe av den beste norske hardrocken utgitt på plate her til lands, kommer fra Black Debbath. Eller sagt på en annen måte, kanskje Debbath skulle vært litt mer alvorlige, og andre band, som El Caco eller Motorpsycho litt mindre pretensiøse.

Så er de et ekte Stonerrock-band? Ja og nei, og mest ja. Nei fordi det mangler mye på det ideologiske. Ja fordi de har riffene og musikken på sin side, og noen av medlemmene har høy troverdighet fra andre, kritikerroste tungrock band. Jeg tror den nye platen vil gli motstandsløst gjennom tjalltåka på gutterommet — og det er den viktigste testen på god og dårlig stoner.

Les også:

Harald Eias sosiologiske analyse av humor og musikk.

Distrikssjef i Mattilsynet, Nils Ole Astrup Baalsrud, innlegg fra debatten om Black Debbath-teksten «Bytt kjøkkenklut oftere!»

Leder i Fremtiden i våre hender, Arild Hermstad, innlegg fra debatten om miljøvernlåta «Drastiske miljøtiltak i tolvte time»