Vil ha en litterær sexpause

Dagbladets anmelder Øystein Rottem spør seg om det lenger finnes usprengte tabugrenser tilbake, og hevder at det snart er umulig å komme seg gjennom en moderne norsk roman uten sexbeskrivelser.

Professor Øystein Rottem fortsetter der han slapp da han anmeldte Abo Rasuls (Mathias Faldbakken) bok «Macht und Rebel. Skandinavisk misantropi 2» i fjor høst. Da kalte Rottem boka for grisete og analfiksert, og han mente boka var meningsløs.

Nå hevder Rottem at ikke bare denne boka, men også store deler av norsk samtidslitteratur er for sexfiksert, og at å bruke sex for å provosere har utspilt sin rolle i litteraturen. Ingen bryr seg lenger.

- Hvis vi holder oss til sex, det er jo dette «tabuemnet» som har fått hårene til å stritte kraftigst på hodene til svunne tiders puritanere, så synes åpenheten snarere å ha blitt en tvangstanke enn et eksempel på en overskridende handling. Alt kan settes på trykk, og alt blir satt på trykk. Man kommer seg sjelden gjennom en moderne norsk roman uten å ha overvært diverse mer eller mindre fantasifullt beskrevne seksuelle aktiviteter, fortrinnsvis av «overskridende» art.

Ikke som agn

Han innser at sex trekker nye lesergrupper, men synes ikke noe om å bruke sex som «agn» for å få nye lesere.

- Jeg har aldri forstått hvorfor man skal skrive dårlige bøker for å trekke til seg nye lesergrupper. Det er helt bak mål. Man skal skrive gode bøker, og bruke alle slags strategier ellers for å trekke nye lesere. Ikke spekulere i emner som man vet folk er interessert i. Det kan vel ikke være meningen at forfatterne skal ta opp konkurransen med de allestedsnærværende sexspaltene?

- Du hevder at samfunnet er gjennomseksualisert. Er det ikke forfatternes oppgave å gå inn og beskrive et slikt samfunn?

- Jo, nettopp. Det er poenget. En av forfatternes viktigste oppgaver er å forholde seg til kulturen i dag. Det kan de heller ikke unngå. De er barn av sin tid og forholder seg på en eller annen måte til det. Men snarere enn å forholde seg kritisk til det virker det som om flere rir på en spekulativ bølge. Man forholder seg ikke kritisk avstandstakende eller eventuelt bejaende til det. Da blir man ugjennomtenkt en del av denne bølgen.

Han trekker fram Rasuls bok som eksempel på ei bok som ikke fungerer verken kritisk eller som en provokasjon.

- Dødfødt strategi

- Det er en roman som boltrer seg i pedofili og diverse andre «forbudte» seksuelle fantasier. Meningen var åpenbart å provosere, ved å synliggjøre tendenser i samfunnet som forfatteren stilte seg kritisk til. Men provokasjonen uteble. Boka fikk jevnt over brukbar kritikk og til dels rosende omtale. Nå gjentar det samme seg i Danmark, hvor romanen nettopp er blitt utgitt. «Meget begavet og forfriskende underholdning,» skriver anmelderen i Politiken. Det kan så være. I så fall er anmeldelsen et glimrende eksempel på at den litterære provokasjonen er en dødfødt strategi, sier Rottem.

Kan være pornografisk

Rottem mener derimot at det finnes flere forfattere som har skrevet om seksualitet på en god litterær måte de siste åra, og nevner Alexander Brennings «Trist som en matros» (1995). Rottem anmeldte boka da den kom, og hevdet det var en av de beste norske romaner siden Finn Alnæs' «Koloss» fra 1963.

- «Trist som en matros» er en av de mest ytterliggående overhodet når det gjelder skildring av seksualitet, også tabubelagt og ulovlig seksualitet som pedofili. Men den har litterære kvaliteter og er overveldende på mange måter. Den er snarere allegorisk enn realistisk. Den problematiserer ikke sexkulturen i dag, men den har en annen innfallsvinkel enn hos de som bare skriver av disse fortellingene fra virkeligheten som man dikter opp i sexmagasinene. Stor litteratur kan være dypt pornografisk, men når det er platt, er det lett å oppfatte det som spekulativt.

FOR MYE SEX: Dagbladets anmelder Øystein Rottem hevder at det snart er umulig å komme seg gjennom en moderne norsk roman uten sexbeskrivelser.