IMPONERER: Det viktigste spørsmålet er: Har en lyst på mer, etter å ha lest ferdig de første 450 sidene av Karl Ove Knausgårds 2700 siders roman om sitt eget liv? Svaret er: JA! mener anmelder Trygve Riiser Gundersen. Foto:  Randi Fuglehaug
IMPONERER: Det viktigste spørsmålet er: Har en lyst på mer, etter å ha lest ferdig de første 450 sidene av Karl Ove Knausgårds 2700 siders roman om sitt eget liv? Svaret er: JA! mener anmelder Trygve Riiser Gundersen. Foto: Randi FuglehaugVis mer

Vil ha mer Knausgård

Litteratur er som oftest overvurdert. Karl Ove Knausgård er det ikke, mener vår anmelder.

||| ANMELDELSE: La oss si det begynte slik: På den aller første arbeidsdagen i 2004, på sitt nye kontor i Stockholm, satt den norske forfatteren Karl Ove Knausgård og så i veggen.

Seks år før hadde han utgitt en av tidenes mest omtalte norske romandebuter, «Ute av verden».

Seinere det året skulle han komme med ei ny bok, engleromanen «En tid for alt», som skulle vinne enda mer anerkjennelse og bli oversatt til en rekke språk.

Ingenting av dette kunne Knausgård vite akkurat da.

 Han hadde hatt en middels arbeidsdag, debuten føltes sikkert skremmende lenge siden.

 Knausgård ser i veggen.

I kvistene, årringene, oppdager han plutselig bildet av en manns ansikt. Han legger inntrykket til side, tenker ikke mer på det. Før han ti minutter seinere kommer på at han «en kveld for lenge siden, langt tilbake i barndommen, hadde sett et liknende bilde på vannet, som ble vist i et nyhetsoppslag om et forsvunnet fiskefartøy.»

Minnet fyller ham med et ras av erkjennelser:

«I løpet av det sekundet det tok å fylle tekokeren, så jeg stua vår for meg, det teakkledde fjernsynet, skimmeret av snøflekker hist og her i den skumrende åssiden utenfor vinduet, havet på skjermen, ansiktet som plutselig viste seg i det. Med bildene fulgte også stemningen fra den gang, av vår, av byggefelt, av syttitall, av livet i familien slik det var da. Og med den stemningen, en nesten vill lengsel».

Siden den gangen, kan det se ut som, har han arbeidet med dette gigantomane romanprosjektet, som nå, fem år seinere, endelig avdukes, i form av den første av i alt seks planlagte bøker fra Knausgårds hånd det neste halvåret.

To bøker til kommer denne høsten, tre nye bøker våren 2010, hvert av bindene visstnok på ca. 450 sider hver, totalt 2700 sider, alle om Karl Ove Knausgårds liv helt fra byggefeltet og til nå, om hans venner og slektninger, koner, barn og foreldre, om hans lede og lykke og pinlige hemmeligheter, alt under den passelig motbydelige tittelen «Min kamp».

Den monumentale selvsentreringen
står tilsynelatende i kontrast til vidsynet som var med på å gjøre «En tid for alt» til muligens den fineste boka skrevet på norsk på 2000-tallet.

Leseren oppdager imidlertid fort at det er savn heller enn selvtilfredshet som driver denne teksten — en roman som i likhet med «En tid for alt» dypest sett handler om det å huske, og om de voldsomme forbindelsene og bruddene mellom alt det som er, og det som har vært.

Selv om savnet vi møter åpenbart er personlig, tar den samtidig utgangspunkt i en erfaring vi alle på et plan deler:

«Det bemerkelsesverdige var ikke at ansiktet fantes her, heller ikke at jeg hadde sett et ansikt i havet en gang på midten av syttitallet, det bemerkelsesverdige var at jeg hadde glemt det, og nå plutselig kommet på det igjen. (...) Jeg husket så godt som ingenting fra barndommen. Det vil si, jeg husket så godt som ingenting av hendelsene i den. Men rommene de utspilte seg i, husket jeg. Alle stedene jeg hadde vært på, alle værelsene jeg hadde vært i, husket jeg. Bare ikke det som hendte i dem.»

Så hva slags bok er «Min kamp 1»?

Første del av en mye større roman selvfølgelig, men også en selvstendig helhet, løst organisert rundt et knippe biografiske utsnitt:

Vil ha mer Knausgård

Vårkvelden i 1976 hvor åtte år gamle Karl Ove oppdager ansiktet i havet på skjermen, og forsøker å fortelle faren om det. Skoleåret 1984-1985, Karl Oves første på gymnaset i byen, samme året som faren skilte seg fra moren, «brøt opp fra sitt gamle liv og begynte på nytt».

Sommeren 1998, rett før utgivelsen av «Ute av verden», hvor Karl Ove reiser sammen med broren Yngve til Kristiansand for å organisere farens begravelse og rydde opp i katastrofen han etterlot seg, i et virvar av flasker, møkk og råtnende eiendeler i besteforeldrenes staselige hus i byen.

Merkelig nok oppleves
ikke boka privat, heller minner den om litteratur en har lest før, men ikke på denne måten.

En erindringsbok. En oppvekstskildring. En kunstnerroman. Et selvportrett. Et familiedrama. Et svimlende oppgjør med faren, som er bemerkelsesverdig like mye for det det sier som alt det det utelater. Tidvis også en ganske triviell tekst.

Men framfor alt et eksperiment i hukommelse, som langsomt og rytmisk, i en stil som forsøker å følge hver eneste avvei eller refleksjon til bunns, på samme tid elegant og uelegant, knytter sammen de biografiske scenene med andre biter av fortellerens fortid, framtid og erfaringsverden.

Noenlunde slik vi selv gjør det, de gangene vi forsøker å komme på hvorfor vi er som vi er.

Bortsett fra at romanskriveren Karl Ove Knausgård, i motsetning til romanfiguren av samme navn, ikke behøver å glemme noe, men kan kalle fram hvert eneste øyeblikk han tar for seg i fullstendig og uutholdelig litterær klarhet.

Denne motsetningen, mellom personlig glemsel og litterær hukommelse, er i realiteten romanens omdreiningspunkt, det som gjør teksten til en roman (hvis den da er det).

Det er et vitnesbyrd om Karl Ove Knausgårds helt eksepsjonelle evner som forteller at både emnet og framstillingsformen hans etter noen sider oppleves som den selvfølgeligste ting av verden — mange steder også virkelig estetisk tilfredsstillende.

Men det dveler samtidig et ubehag ved skrivemåten hans, som må føles sterkere jo nærmere en står den: Det er ikke helt lett å se for seg hvordan teksten må virke for dem som får sin egen fortid gjengitt her, underkastet denne fortellingens lys.

Denne bokhøsten startet med en debatt om historien og fiksjonen, som fikk en hel haug med protokollister, deriblant noen av Norges fremste forfattere, til å reise seg for å gi publikum nokså bedrevitende forelesninger om romanens vesen og uavhengighet. Boka til Karl Ove Knausgård minner oss om det småskårne ved slike foretak.

Enhver roman kommer fra virkeligheten og vender tilbake til virkeligheten, og når sjangeren mot alle odds har klart å overleve gjennom de siste par hundre åra, er det fordi polene i denne relasjonen mellom roman og virkelighet aldri har vært helt avklarte, men heller gjenstand for kontinuerlig utforsking.

Det kan heldigvis verken sure historikere eller sure romanforfattere endre på, uansett hvor fornærmet de måtte være på hverandre.

Som anmelder føles det av samme grunn litt unaturlig å plassere en tekst som «Min kamp» inn i et entydig sjangersystem — eller, for den saks skyld, i et konvensjonelt skjema for kvalitet. Ikke fordi boka er så vellykket eller grandios at den sprenger alle skjemaer, for det er den ikke.

Men fordi også leserne av boka vil måtte oppleve den som et stort forsøk, og fordi de underveis i teksten derfor kommer til å dele både usikkerheten i forhold til om forsøket lar seg gjennomføre — og forbløffelsen de gangene det faktisk gjør det: Når de tomme rommene, alle værelsene du har vært i, plutselig fylles med liv og settes i bevegelse foran øynene dine.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 19. september 2009.