Vil ikke ha Munch i sentrum

Stiftelsen Byens Fornyelse fikk lite goodwill fra faglig og politisk hold da de presenterte prosjektet «Munch i sentrum» på et debattmøte tirsdag kveld.

Av alle steder skjedde dette i Munch-museet, en institusjon som disse talsmennene for «tradisjonsbasert arkitektur og stedsutvikling» ser det som sitt mål å flytte til Tullinløkka. De samme «byfornyerne» med milliardær Petter Olsen som frontfigur lanserte med like lite hell sitt forslag om «Edvard Munchs Hall» på samme sted for tre år siden. Det ble da argumentert med at den klassisistiske kuppelarkitekturen som ble foreslått, ville være en verdig ramme for vårt kunsthistoriske verdensnavn, selv om kunstneren i sin tid ble erklært «entartet» i et samfunn som sverget til samme pompøse byggeskikk.

Munch var imot

Likevel bidro alt oppstyret omkring arkitekt Piotr Choynowskis og stiftelsens visjon om «Det sixtinske kapell for vår tid» til at Telje, Torp og Aasens vinnerutkast i den andre konkurransen om nybygg for Nasjonalgalleriet siden 70-tallet ble lagt på is av myndighetene.

Nasjonalgalleriet har påpekt sine prekære plassproblemer i alle fall siden 1937, og under debatten 60 år seinere ga daværende direktør Tone Skedsmo den klassisistiske kuppelkolossen denne attesten: «Et privat påfunn som innfrir ingen ønsker og etterkommer ingen krav» .

Edvard Munch var selv klar over de altfor utilstrekkelige arealene vårt nasjonalmuseum for billedkunst arbeidet under på 30-tallet. I et hittil ukjent brev som ble referert på møtet forleden, takket 75-åringen nei til forslaget om en plassering av sitt livsverk på Tullinløkka med følgende ord: «Det vil ikke tilfredsstille mine krav til et museum, og dessuten behøver Nasjonalgalleriet Tullinløkken ubeskåret» .

Munch forsto både billedkunstens stadig voksende behov for bedre plass hvor den kom publikum til gode, og at det museumsfaglige personale trengte rom og utstyr for bedre å kunne overkomme oppgavene med formidling, forsking og konservering.

Sparebluss

Det er slike saker Stiftelsen Byens Fornyelse synes å se bort fra, når de nå skifter stilistisk ramme fra klassisisme til jugend og foreslår flytting av Munch-museet til Historisk Museum når det en gang blir ledig. Derfor mente også direktør Arne Eggum at dette var et dårlig forslag, ikke minst fordi en installering av tilsvarende topptekniske fasiliteter som de dagens Munch-museum er utstyrt med vil gå ut over utstillingsarealene i Henrik Bulls bygg fra 1902.

De kostnadskrevende sidene ved prosjektet gjorde selvsagt byråd Grete Horntvedt avvisende. Munch-museet går på kommunalt sparebluss, og måtte skammelig fornyes med japanske sponsor-yen - som staten høstet millioner i avgift på. På den bakgrunnen blir flytteforslaget enda mer luftig fundert. Fra «Byens Fornyelse» blir det lokket med både «mentale akser» og fysiske passasjer, som skal skape Munchske forbindelser mellom Aula-dekorasjonene og like fram til barndomshjemmet i Pilestredet. En «kunstgate» skal strekke seg fra Kunstindustrimuseet til Statens kunstakademi, selv om begge institusjoner har akutte behov for nye lokaler.

Det samme gjelder Museet for samtidskunst, men det problemet «løser» de tradisjonsbevisste ved å forflytte «modernismen» til Munch-museet. Og får applaus fra Munch-museets sponsor, som øyner en «markedsmagnet» i sentrum.

Stortenkt

Markedsførerne i Oslo Promotion synes også om sentrumsalternativet, ettersom det er vanskelig å få turister til å kjøre eller ta t-banen 3- 4 stasjoner ut fra Karl Johan for å se Munch. Det var det ingen som snakket om i tida fram til 1994, da Munch-museet hadde opptil dobbelt så mange besøkende som Nasjonalgalleriet.

Ironisk nok bidro tyveriet av «Skrik» til å stjele publikum fra opphavsmannens eget museum .

Når «Munch i sentrum» kommer opp nå, har det sammenheng med at stortingsmelding 22 skal opp i kulturkomiteen 21. november, og den skal avgi sin innstilling i år. Denne meldingen fra sentrumsregjeringens tid er opprettholdt av regjeringen Stoltenberg, og går ut på en samlokalisering av kunstmuseene i Oslo. Omsider har myndighetene innsett behovet for å bedre de bygningsmessige vilkår for denne delen av kulturområdet i hovedstaden, og meldingen skriver i klartekst at «Nasjonalgalleriet har et uomtvistelig plassproblem» mens Museet for samtidskunsts bygning på Bankplassen «eignar seg i liten grad til føremålet».

Stortingsmelding 22 foreslår å ta et grep som vil samle de nevnte institusjonene samt Riksutstillinger, Kunstindustrimuseet, Norsk Arkitekturmuseum og de tekniske deler av Henie Onstad-senteret til et museumskompleks som strekker seg fra Tullinløkka til gamle Geografiske Oppmåling som ennå huser en del av Statens kunstakademi. Meldingen opererer også med en framdriftsplan i flere faser med 2014 som avslutningsår. Alle de involverte institusjoner har samlet gitt en positiv tilbakemelding til Kulturdepartementet, og sier seg rede til å gå inn i den konkrete utforming når Stortinget gir grønt lys.

Lytt til fagfolkene

Det er denne meldingen som har fått Stiftelsen Byens Fornyelse til å reagere. Sist var det «de udemokratiske bransjeinteressene» i Nasjonalgalleriet som var for kravstore, mens det nå heter at man «i for stor grad tar utgangspunkt i museenes behov for større lokaler».

Forrige gang skapte bysynserne forvirring og forsinkelse, men nå bør politikerne sette foten ned og lytte til departement, fagfolk og Munchs egne ord. Ellers kommer aldri Oslo til å bli en kunstens hovedstad slik som i andre land med kulturell selvrespekt.