BØR VEKKE INTERESSE:  - Taushet ser aldri bra ut, mener Rune Ottosen, professor i journalistikk. Han mener boken «Spionbasen» burde fått større oppmerksomhet. Foto: Nina Hansen
BØR VEKKE INTERESSE: - Taushet ser aldri bra ut, mener Rune Ottosen, professor i journalistikk. Han mener boken «Spionbasen» burde fått større oppmerksomhet. Foto: Nina HansenVis mer

Vil ingen snakke om NSA og Norge?

Wormdal viser at det har vært tett samarbeide mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år.

Meninger

Bård Wormdal, NRK-journalist og forfatter, har skrevet boken «Spionbasen». Den har solgt oppsiktsvekkende bra til fagbok å være. Boken har fått noen anmeldelser, stort sett gode.

Gitt bokens kontroversielle innhold og kritiske blikk på norsk base- og sikkerhetspolitikk, er det underlig at få norske medier har fulgt opp påstandene i boka. «Spionbasen» er en oppfølger av Wormdals første bok, «Satelittkrigen» fra 2011, der han mener å kunne dokumentere at Norge systematisk bryter Svalbardtraktaten. Heller ikke den gangen ble utgivelsen viet oppmerksomhet av norske medier.

Sett i lys av Snowdens avsløringer av NSAs omfattende globale overvåking, bør boken vekke interesse i norsk offentlighet. Wormdal viser at det har vært tett samarbeide mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år. Samarbeidet fortsetter med full kraft og Wormdal skriver at Nord-Norge er orkesterplass for amerikansk etterretning.

Wormdals viktigste påstand er at det ikke har vært politisk styring på viktige sikkerhetspolitiske spørsmål i store deler av etterkrigstiden. Han har gjennom svært grundig arbeid med åpne kilder vist oss et bilde som vil påvirke framtidig historieskriving om norsk sikkerhetspolitikk. Wormdal siterer blant annet statsminister Einar Gerhardsen fra møte i regjeringens sikkerhetsutvalg, der han forsikrer at militær utbygging i nord ikke vil bli belastet norske budsjetter siden amerikanerne betaler.

Formannen i Stortingets militærkomité aksepterte i sin tid å holde saken unna omtale i statsbudsjettet for å unngå offentlig oppmerksomhet. Fra 1958 og fire år framover ansettes 360 personer i etterretningstjenesten, i praksis lønnet av amerikanerne. Han har også fått i tale navngitte pensjonerte etterretningsoffiserer som synes det er på tide at offentligheten får vite hva som forgikk under den kalde krigen, selv om de strengt tatt bryter sin taushetsplikt.

Her er historier presentert som tatt ut av en thriller. Et eksempel er historien om skarpe skudd rettet mot spionskipet Marjata i Barentshavet under en sovjetisk marineøvelse, etterretningsutstyr skjult i norske fiskebåter og tett amerikansk involvering i driften av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger.

I forbindelse med Kjell Grandhagens avgang fra Etterretningstjenesten ble han rost av mange for å ha bidratt til mer åpenhet. Han viste ikke samme åpenhet da Wormdal ville ha samarbeid om boka. Grandhagen mente det ikke var behov for en ny bok. Wormdal mener også å kunne motbevise Grandhagens påstand om at e-tjenesten bare er for norske interesser, med blant annet henvisning til aktiviteten på lyttestasjonen Fauske II.

Tror ikke norske medier at han har belegg for påstandene? I så fall burde boken vært gjenstand for kritikk. Er påstandene sanne bør de vel debatteres? Taushet ser aldri bra ut. Ytringsfrihetskommisjonen skriver at det i praksis ikke var full ytringsfrihet om sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, blant annet på grunn av medienes selvsensur. Jeg håper vi har kommet lenger i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook