Vil journalistene granske seg selv?

BODØ (Dagbladet): Mange journalister vil granske makten og myndighetene, de vil granske forskere og politikere, men har ikke ord på seg for å være de første til å granske seg selv. På årets S.K.U.P.-seminar i Bodø i helga var de invitert til det, men gjorde de det?

S.K.U.P. er forkortelse for Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse. 350 journalister møtte i Bodø for å lære mer om den journalistiske gravingens metode og diskutere sitt eget arbeid i forhold til seg selv.

To av de sakene som har tatt størst plass i rettsvesenet de siste årene og hvor det kan stilles spørsmål ved pressens holdning, er bumerangsakene og selfangstsakene. I begge er det god grunn for journalistene til å granske sin egen rolle. Informasjonen har vært stor, men den kritiske holdningen kanskje ikke den man kunne vente.

Trakasseri

Etter at kolleger i Danmark og Sverige har tatt saken opp og blant annet skarpt kritisert Norge for manglende ytringsfrihet, tok norske journalister endelig selfangstsakene opp til debatt. Her var spørsmålet mer om ytringsfrihetens kår, enn om pressens behandling av saken.

Gerhard Helskog fra TV2 sa at det beviselig har skjedd en rekke grove brudd på selfangstreglene, at myndighetene ville redde glansbildet av Norge og at det dermed ble legitimt å mobbe Lindberg og hans familie. Den har opplevd forferdelige trakasserier. Lindberg ble kalt en landsforræder og en judas, og denne saken blir tatt opp altfor seint, sa Helskog.
Tidligere selfangstinspektør Odd F. Lindberg ga et kort resymé av sin opplevelse av de siste ti årene. Han sa at det vel ikke var så underlig at han holdt saken varm, og at han hele tida holdt spørsmålet om ytringsfriheten levende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når du har levd på knærne i ti år, er det vel ikke rart at du holder saken varm, sa Lindberg.

Han fortalte om en traumatisk somatisk sykdomshistorie fra ungdommen som ble avsluttet med terapi og som ble brukt av myndigheter og presse, som han navnga, til å stille spørsmål ved hans mentale tilstand. Dette ble tilbakevist av advokat Trond S. Paulsen som var ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet i de dramatiske årene.
Denne sekvensen kom ellers til å dreie seg om alle manglene ved norsk ytringsfrihet og hvordan selfangstsakene utvikler seg dit at denne ynkelige friheten også eksporteres til andre land.

«Ut og slakte sel!»

Den svenske juristen og skribenten Jesus Alcala, som kjenner selfangstsakene i detalj og som var en av paneldeltakerne, oppsummerte debatten slik etterpå:

Det ble ingen debatt om journalistenes rolle i denne saken. Det forundret meg at de ikke stilte flere spørsmål. De jeg snakket med etterpå viste nok interesse for saken og en viss beklagelse for at norske journalister ikke har gjort mer. Det er jo et spørsmål her om man er for konforme og om man har plass i et samfunn til folk som Odd Lindberg. Myndighetene har sluppet for lett unna, mente Alcala, som også har skrevet kritisk om dette i Dagens Nyheter.
Om Lindberg selv kanskje ikke er noen folkehelt, så var han iallfall ingen folkefiende på seminaret. Han ble omgitt med imøtekommenhet og varme under den avsluttende festen, der han ble dradd opp på podiet for sammen med andre journalister å synge «Ut og slakte sel» under full jubel. En kan kanskje mistenke at han på sett og vis, men mer beskjedent, hadde det like bra som Salman Rushdie i Tromsø.

Fallitt for pressen?

Når det gjelder bumerangsakene, var spørsmålet klart stilt: «Fallitt for undersøkende journalistikk?», mens selfangssakene hadde som tittel «Norge - ytringsfrihetens u-land».

Førsteamanuensis ved Journalistutdanningen i Oslo, Rune Ottosen, som også tidligere har gått hardt ut mot pressens holdning, eller manglende holdning, i alle sakene om politivolden ved Bergen politikammer, slo også denne gangen hardt til. Han var sekundert av professor Anders Bratholm som har fått æren for å ha gjort den innsatsen pressen burde ha gjort.
Bergens Tidende er den avisa som har fått mest kritikk for å ha løpt politiets og myndighetenes ærend i disse sakene. Journalist Bjarne Kvam fra BT kom med et voldsomt angrep på professor Bratholm og hevdet at BT hadde dekket begge sider i disse sakene med samme volum.

Det har krevd mye arbeid i mange år, og Kvam og andre i BT har gransket og gravd og detaljundersøkt en masse påstander uten å komme noen vei. Han viste hvor vanskelig gravende journalistkikk har vært også i disse sakene og konkluderte med at pressedekningen av politivoldsakene har vært helt rettferdig og balansert, men at alle erkjenner at det har forekommet politivold ved Bergen politikammer.

Ole Torp fra Dagsrevyen sa at pressen sviktet fordi den ikke stilte spørsmål, men bøyde seg for makten. Journalistene opptrådte pro autoritet, anti forskning og med liten nysgjerrighet og journalistisk teft. Hvis det var så mye vold, så måtte det da iallfall være en god story!

De mange deltakerne på seminaret opplevde det tydeligvis som positivt. Det var lagt slik opp at den menige deltaker ikke hadde store muligheter til å delta i debattene, og det er derfor vanskelig å fastslå noen generell holdning. Men følelsen er iallfall at journalister stort sett er enige i at det har vært gjort en for dårlig jobb i de to sakene og kanskje ellers også.

Det gjenstår å se om de tar stemningen med seg i det daglige arbeid. Mange unge som kommer til, kjenner ikke disse sakene og fatter ikke interesse for dem. Men det kommer nye saker hvor lærdommen fra de gamle kan være nyttig. Det har kanskje 350 journalister lært i helga.