Vil kneble Språkrådet

Anniken Huitfeldt nekter å ansette styrets kandidat til leder av Språkrådet fordi hun ikke vil ha politisk motstand.

Sier nei: Styret i Språkrådet vil ha Kjell Lars Berge som ny språkdirektør, men kulturminister Anniken Huitfeldt sier nei. Foto: Lars Eivind Bones
Sier nei: Styret i Språkrådet vil ha Kjell Lars Berge som ny språkdirektør, men kulturminister Anniken Huitfeldt sier nei. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

|||VÅREN 2010 ble jeg kontaktet av en hodejegerbyrå som fortalte meg at jeg var ønsket som søker til stillingen som direktør i Språkrådet. Jeg kjente godt til regjeringens språkmelding «Mål og mening. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk». Den hadde blitt lansert av statsråd Trond Giske i 2008 som den viktigste meldingen i hans tid som kulturstatsråd. Selv hadde jeg anmeldt meldingen i Morgenbladet. Meldingen legger opp til en nyskapende og mer offensiv språkpolitikk, og til strategier for en styrking av norsk språk. Språkrådets tradisjonelle språkrøktarbeid skulle fortsette, men i mange konkrete forslag ble en rikere språkpolitikk for bruken av språket i samfunnets mange og ulike skriftkulturer annonsert.

15. JUNI søkte jeg på stillingen som språkdirektør. Jeg presenterte for Språkrådets styre et arbeidsprogram basert på språkmeldingen. Resultatet var at styret i Språkrådet enstemmig innstilte meg som eneste kandidat til stillingen. I flere møter med statsråd Anniken Huitfeldt la styret fram innstillingen. Torsdag 14. oktober ble jeg orientert om at kulturministeren ville lyse ut stillingen som direktør i Språkrådet på nytt. Samme dag ble jeg også kontaktet av styret som fortalte meg at de fleste styremedlemmene hadde trukket seg fra vervene sine. I fredagens nyhetssendinger kunne jeg høre at statsråd Huitfeldt ikke ønsket å forklare for det norske samfunnet hvorfor hun ignorerte styrets enstemmige vedtak.

HVA KAN ÅRSAKENE være til denne konfliktskapende beslutningen fra statsrådens side? Jeg tolker årsakene til oppførselen hennes som politiske. Når forslagene i språkmeldingen skal tas på alvor, og omsettes til beslutninger og dermed til økonomisk understøttede praktiske tiltak, blir språkmeldingen plutselig politisk kontroversiell og farlig. La oss se på noen av områdene som jeg presenterte som viktige å prioritere i språkpolitikken i løpet av det møtet jeg hadde med styret i Språkrådet i juni 2010. Alle prioriteringer var selvsagt hjemlet i Stortingets tilslutning til språkmeldingen.

SOM PÅPEKT mange steder i språkmeldingen, kan ikke språkpolitikken se bort fra sammenhengen mellom språk og makt. Kjernen i all språkpolitikk i et demokratisk samfunn må være å sette alle mennesker, uansett bakgrunn og ressurser, i stand til å opptre som myndige og selvstendige mennesker i tale og skrift. Men for å kunne opptre som myndige medborgere må vi også ha tilgang til torg, plasser, arenaer og offentligheter der vi blir lest og hørt og tatt på alvor, og invitert til ordskifte og samråd.

FØLGELIG MÅ OGSÅ språknormen som tas i bruk — enten den er nynorsk, bokmål eller nordsamisk — være så godt utviklet, funksjonell og forutsigbar at den som bruker den til å uttrykke seg i ei avis, i en politisk debatt, i ei bok, på tv eller på en blogg, blir forstått på av dem som lytter og leser. Slik er språkpolitikken grunnleggende beslektet med og knyttet til kunnskapspolitikken. Den må også forankres i den kulturpolitikken som angår fag- og skjønnlitteraturen, og den som angår aviser, radio og fjernsyn og Internett.

GJENNOM Å VEDTA den nye læreplanen i norsk skole, det såkalte «Kunnskapsløftet», har Stortinget forstått forholdet mellom språk og makt. At skriving, muntlighet og lesing er blitt grunnleggende i alle fag, innebærer at norske politikere forstår at et demokratisk samfunn krever skrive- og taleføre samfunnsmedlemmer. I forarbeidene til den nye ytringsfrihetsparagrafen som ble vedtatt av Stortinget i 2004, en offentlig utredning med tittelen «Ytringsfrihed bør finde sted», begrunnes en utvidelse av ytringsfriheten med at staten må legge til rette for en kvalitetssikret offentlighet.

DET NORSKE samfunnets støtte til bøker, tidsskrifter og aviser er egentlig legitimert gjennom ytringsfrihet. Uten en kvalitetssikret offentlighet forankret i kunnskaps- og ytringskultur blir demokratiet raskt redusert til innsiktsløs og privatisert skittkasting.

ET ANNET SÆRLIG viktig arbeidsområde som presenteres i språkmeldingen, er arbeidet med «Klarspråk». Det er velkjent at de rettigheter, tilbud og plikter som presenteres i Statens ulike forvaltningsorganer, enten det er pensjoner, pleie og omsorg, skatter, samferdselstiltak eller utdanningstilbud, ofte presenteres på papir og nett på en slik måte at folk flest ikke forstår hva de har rett på, og må forholde seg til som lov. Gjennom å utvikle mer tilgjengelige tekster ville Språkrådets arbeid kunne bli forstått som livsnødvendig av oss alle. Slik kunne Språkrådet gjennom Klarspråksprosjektet styrke tilliten til demokratiet, og til de tillitsvalgte i Stortinget og regjeringen som ivaretar demokratiets institusjoner på vegne samfunnets medlemmer.

JEG VIL TRO AT regjeringen vil slutte seg til at det er viktig å prioritere i språkpolitikken i den retningen jeg foreslo for styret i Språkrådet. Det politisk kontroversielle er imidlertid at Huitfeldt og regjeringen i viktige språkpolitiske spørsmål handler stikk i strid med den språkpolitikken de selv har vært med på å vedta. Tre aktuelle eksempler er moms på e-bøker, ingen utvidet støtte til styrking av faglitteraturen og forslaget til fri pris på læremidler i høyere utdanning.

SÅ Å SI alle som har ytret sin mening i disse sakene, hevder at regjeringens litteraturpolitikk vil svekke norsk språk. Stikk i strid med meldingens tilrådinger åpnes det opp for utstrakt bruk av engelskspråklige tekster. En språkdirektør ville måtte si tydelig fra at kulturministerens språkpolitikk bryter med de løfter om språkpolitikken som de tillitsvalgte i storting og regjering har vedtatt og skal følge opp.

NÅR STATSRÅD Huitfeldt lyser ut stillingen som språkdirektør på nytt, må det være for å sikre seg at språkdirektørens ytringer i framtida knebles. Og slik forteller hun klart til oss alle at stortingsmeldingen «Mål og mening. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk» egentlig ikke skal tas på alvor.