Vil lovendring redde Mehmet?

HVORFOR HAR DET

oppstått et drama hvor Stortinget med ekspressfart må forandre en lov som bare er noen måneder gammel? Bioteknologiloven ble meget grundig drøftet og vurdert da den ble behandlet i Stortinget og har altså knapt begynt å virke før den må endres. Hvorfor? Jo, for å redde livet til seksåringen Mehmet. Jeg har nå lest om Mehmet; på avisenes førstesider i ukevis og sett ham på TV nesten daglig i lang tid.

Det dreier seg om en dramatisk historie; i hvert fall dersom den var sann. Problemet er at historien er basert på løgner:

Løgn nr. 1:; Mehmet er i ferd med å dø.; Ved å lese avisene har jeg har fått inntrykk av at han kan komme til å dø før sommerferien. Det haster slik med å la ham få transplantert friske stamceller at John Alvheim krever ekstraordinært hurtig behandling i Stortinget - innen 48 timer - for å redde livet til Mehmet!

Fakta: Dersom loven endres vil det likevel ta fire år før Mehmet kan få en bror eller søster uten den arvelige blodsykdommen han selv lider av. Mehmets bror eller søster skal i tillegg i følge norsk lov skrive under og gi sitt samtykke til at hans eller hennes stamceller skal kunne tas i bruk til den eksperimentelle høyrisikobehandlingen. Hvor mange år må da Mehmet vente? Dessuten kan Mehmet leve i; 30, 40, ja kanskje 50 år uten å behandles med celler fra en bror eller søster, slik lovendringen skal sikre.

LØGN NR: 2:

Helseminister Dagrinn Høybråten ønsker at Mehmet skal dø.

Nyhetssendinger i radio og TV og avisene har nemlig gitt inntrykk av at helseministeren vil nekte ham den aller beste medisinske behandling. Da Mehmet selv fikk se helseministeren på TV, skal han ha spurt: Er det han som vil at jeg skal dø? Det kan ikke utelukkes at noen kan ha fortalt gutten nettopp dette.

Realitet: Behandlingen finnes ikke noe sted i hele verden som en etablert behandlingsform. Eksperimenter har så vidt begynt, og på verdensbasis har man funnet at slik behandling har vært forsøkt i to filfeller. Den ene pasienten døde, den andre overlevde. Det er sjelden norske sykehus velger behandlingsformer med 50 % dødsrisiko. Uansett må det være vanskelig å si at en lovendring som muligens om mange år kan føre frem til en eksperimentell behandlingsform med 50 prosent dødsrisiko innebærer at guttens liv nå er reddet.

Løgn nr. 3: Helseminister Dagfinn Høybråten er mer opptatt av prinsipper enn å redde liv. Denne påstanden underbygges ved at han fremstilles som om helseministeren var villig til å la en liten gutt dø på tross av at vi kunne redde ham. Dessuten ble det hevdet at han satte seg mot de faglige anbefalinger han fikk om å velge en behandlingsform som kunne hjelpe Mehmet.

Realitet: Høybråten har selvsagt forholdt seg til den loven Stortinget nettopp har vedtatt og de tiltakene han har satt i verk har skjedd i henhold til de grenser bioteknologiloven setter. Han har dessuten fulgt de faglige rådene han har fått - i motsetning til hva avisene skriver.

HVORFOR HAR MEDIA

et så sterkt grep om beslutningstagere? Mehmet-saken er en trist historie om hvordan enkelte professorer i medisin har kunne bruke en seksåring med en alvorlig sykdom i sin kampanje for å endre loven. Legene tilhører selv en mer rasjonell gruppe, som forholder seg mer til fakta enn til bilder og historier som kan skape følelser. Men de har visst at historien om Mehmet kan sette sinnene i kok og skape et uutholdelig press for politikere som er avhengig av å ha en god profil i media.

Og media har latt seg villig bruke uten å se at hovedformålet ikke var å hjelpe en syk gutt, men å få til en rask omkamp for de som ønsker frihet til å manipulere med liv, ;til å velge ut egg til befruktning og fremstilling av et prøverørsbarn - i dette tilfellet som et ledd i en behandingskjede for Mehmet.

Hvorfor må

Stortinget forandre loven innen 48 timer - slik John Alvheim krever?

Kravet viste seg å være en stor bløff. Det har vært skremmende i denne saken å observere hvordan enkelte politikere mister evnen til å tenke prinsipielt og langsiktig, når media serverer lettvinte og usanne påstander. Kampanjen har så langt vært vellykket, media har villig stilt opp og latt seg bruke. Det triste er at enkelte politikere har latt seg rive med av de usanne avisartiklene. Det er jo kanskje forståelig at SV-politikere bøyer av - etter å ha sett hva man kan bli utsatt for dersom man gjør som helseministeren, ingen har vel lyst til å bli mobbet i ukevis. Ingen har vel lyst til å bli beskyldt for å ønske at en liten gutt skal dø.

Og mobbingen av SV var jo allerede i full gang da partiet skiftet standpunkt, så skiftet kom for sent til å forhindre dårlige oppslag. Situasjonen for Mehmet er dessverre fortsatt usikker, og selv om nå SV har latt seg mobbe til å skifte standpunkt, vil hans liv fortsatt være preget av denne usikkerheten.

FORSKJELLEN ER AT

nå kan endelig avisleserne og TV-seerne puste lettet ut og glede seg over at SV snudde og likevel var villige til å redde livet til gutten helseministeren ville la dø.