BETALER DYRT ALLEREDE: Norsk olje og gass bidrar reelt til den globale oppvarmingen som folk på stillehavsøyer, i Arktis og i Odda sentrum betaler så dyrt for allerede, skriver Rasmus Hansson, Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
BETALER DYRT ALLEREDE: Norsk olje og gass bidrar reelt til den globale oppvarmingen som folk på stillehavsøyer, i Arktis og i Odda sentrum betaler så dyrt for allerede, skriver Rasmus Hansson, Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Klimasøksmålet:

Vil miljøparagrafen bety noe?

Norge er ikke bare en nusselig fjert i det globale klimaregnskapet. Klimasøksmålet om norsk oljeleting som startet denne uka kan bli et tidsskille i norsk miljøpolitikk.

Meninger

I mai 2014 vedtok stortingsflertallet en ny «miljøparagraf» i Grunnloven. Den var klarere og mer forpliktende enn den den erstattet. Den slår fast at alle, også etterslekten, har rett til et miljø som er i god stand. Borgerne skal få vite miljøvirkningene av det staten gjør, slik at de kan ivareta egne interesser. Og staten skal oppfylle miljøparagrafens krav.

I juni 2015 ble den satt på prøve. Da stemte Stortinget over MDGs forslag om å stanse utlysningen av nye letelisenser for olje og gass på norsk sokkel gjennom den såkalte 23. konsesjonsrunden. Utvinning av olje og gass er den mest klimaskadelige aktiviteten Norge driver med. Med under en promille av verdens befolkning, bidrar Norge til over 1,5 prosent av verdens CO2-utslipp fra fossil energi.

MDG argumenterte for at konsekvensene for klimaet ville bli store, og at disse konsekvensene ikke var blitt vurdert før Olje- og energidepartementet åpnet for at Norge skal bidra til ennå mer CO2 opp i atmosfæren. Kun SV var enig med MDG.

Heldigvis har miljøorganisasjonene Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon plukket opp ballen Stortingsflertallet ikke ville ta. Tirsdag startet «klimarettssaken »mot staten for brudd på miljøparagrafen. Organisasjonene mener, som MDG, at klimakonsekvensene av 23. konsesjonsrunde er store, og at de ikke er vurdert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Staten har svart at de mener saken ikke har noe i retten å gjøre og at søksmålet er et forsøk på å dytte en politisk prosess over i rettsapparatet. Dette er også stortingsflertallets syn: 23. konsesjonsrunde er etter deres mening bare en følge av det demokratiske vedtaket om å åpne Barentshavet sør for oljevirksomhet.

Men åpning av leteområder og utlysning av konsesjonsrunder er i virkeligheten de suverent største klimabeslutningene som fattes i Norge. Oljedirektoratets direktør Bente Nyland anslår at Barentshavet sør inneholder snaue 10 milliarder fat olje- og gass-ekvivalenter. Dersom denne oljen og gassen blir brukt, vil det gi omkring 4,2 milliarder tonn CO2-utslipp, eller 80 ganger det Norge selv slipper ut hvert år.

Norge er ikke bare en nusselig fjert i det globale klimaregnskapet. Til nå har norsk olje og gass tilført jordas atmosfære omkring 16 milliarder tonn CO2. Det er mye, også i global sammenheng. En gjennomsnitts kineser, kenyaner eller polakk rekker ikke gjennomsnittsnordmannen til sokkene som klimaødeleggere.

Norsk olje og gass bidrar reelt til den globale oppvarmingen som folk på stillehavsøyer, i Arktis og i Odda sentrum betaler så dyrt for allerede, og som barna våre må betale for i framtiden. Nå vil regjering og Storting bidra med enda flere milliarder tonn CO2 fra Barentshavet.

Norsk klimapolitikk begrenser seg til å handle om de 53 millionene tonn CO2 vi selv slipper ut i året (og nesten ikke klarer å redusere). De enormt mye større utslippene som kommer når noen bruker oljen og gassen vi eier, produserer, selger og tjener så fett på, vil vi ikke snakke om. Det er brukernes problem.

Konsekvensen av dette har Stortinget nektet å diskutere, selv om MDG har bedt om det. Selv om Grunnloven gir borgerne rett til et miljø i god stand, selv om Grunnloven gir folk rett til å vite virkningen av statens tiltak.

Grunnlovens gamle miljøparagraf var rundere i kantene. Dersom meningen med den nye miljøparagrafen var at den ikke kan brukes i rettsapparatet, gjorde den gamle, slappe varianten jobben helt fint. Så hvorfor tok stortingsflertallet bryet med å skjerpe inn Grunnlovens miljøparagraf? Hvorfor vedtok ikke flertallet heller noe de mente på alvor?

For eksempel at «Der Rikets kortsiktige økonomiske interesser står mot borgernes og etterkommernes langsiktige miljøinteresser skal borgernes og etterkommernes langsiktige interesser vike». Eller «Paragraf 112 gjelder ikke globale eller framtidige klimakonsekvenser av statens handlinger».

Signalet til folk som ser Stortinget gnage seg gjennom lange, omstendelige runder for å endre Grunnloven, er da tydelig: Grunnlovsendringer er politisk teater. Det er ikke meningen at de skal bety noe.

Klimasøksmålet Oslo Tingrett nå skal behandle kan innføre et tidsskille i norsk miljøpolitikk. Hvis retten vurderer saken mer prinsipielt og faglig enn norsk rett har hatt for vane i miljøsaker, kan det få store positive konsekvenser for gjennomføringen av norsk miljølovgiving heretter.

Retten kan ta på alvor det som vitterlig står i § 112, og hva det betyr på norsk. Retten kan ta på alvor hva det vil gjøre med jordas klima å slippe ut enda flere milliarder tonn norsk CO2 i atmosfæren. Retten kan legge vekt på at Stortinget selv tok seg bryet med å skrive og vedta en ny miljøparagraf, og må forutsettes å ha ment noe med det. Oslo Tingrett kan gjøre jordas framtid litt bedre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook