BY OG LAND IKKE HAND I HAND: Christian Mikkelsen og Martin Beyer-Olsen er klare med ny humorserie på NRK. Mye er veldig morsomt, noe er direkte unødvendig og burde vært fjernet, mener vår anmelder. Video: NRK Vis mer Vis mer

TV-anmeldelse: «Strømmeland» på NRK

Vil nok få pepper og hatske meldinger

Morsom satireduo med et grovt feilskjær.

TV: I dag er det NRK-duket for relativt ny norsk humor igjen, «Strømmeland», og satire og humor er viktig og bra i en samtid preget av oss og de andre og Trump. I seks enkeltstående episoder skal Martin Beyer-Olsen og Christian Mikkelsen forsøke å få oss lettkrenkede, grinebiterske og alt-var-mye-bedre-før-tosker til å trekke fram smilebåndet fra det støvete kottet.

I tillegg skal de to og manusforfatterne sørge for at ikke nasjonens mange pressgrupper, det er jo en pressgruppe for absolutt alt i Norge (Frp er forresten en pressgruppe), ikke blir utsatt for satire eller blir parodiert, men fra mange av disse vil de nok få pepper og hatske meldinger. Blant annet – med rette – for den ene teksten de har laget til bygdecountryrockbandet Dasslokkgutane.

«Strømmeland»

4 1 6

Satire

15. februar
Beskrivelse:

Norsk humorserie

Kanal:

NRK

«Har gode anslag, denne serien.»
Se alle anmeldelser

Scenene fra Vestlandet, med tidenes ordfører og folk og fe, er passe harry, passe tatt på kornet og basert med nydelige parodier på rånere, generell norskhet, «Farmen» og norske rednecks.

Vi ler med og av dem (og oss sjøl fra 1814-strøket), men den ene sangteksten (som vi forstår er dratt veldig langt i klar retning Plumbo-land og Vassendgutane) skulle vært kuttet ut. Ja, vi forstår tanken om å lage ei slem russelåt som går veldig langt, men det å synge om voldtekt er ikke morsomt. Finito. Ikke nødvendig, dårlig regi. Kutt ut!

Men, ut over dette grove feilskjæret behøver ikke første episode, «Heimflytter», å skape veldig mye ondt blod mellom storby og land, fordi nesten alle får sine pass påskrevet. Både de mange blonde hipsterjålene fra Løkka og erkevestlendingene fra en liten fjordarm der alt som smaker av Oslo er verre enn Satan. Der brennevin på dunk er bedre enn IPA.

Martin Beyer-Olsen og Christian Mikkelsen spiller alle hovedrollene sjøl, som seg hør og bør. Noe veldig mange nye komikere elsker å gjøre, og de er begge to ganske så dyktige som både tar bygdedyr, politikere, kokker, politi og hipstere på det berømte kornet.

Vi ler, og det er da noe. Men, det er ingenting som er spesielt oppsiktsvekkende nytt for folk som har forsøkt å le siden siste krig, men duoen tar mye av samtidens tv-tøv på høyeste alvor og disser dette deretter. Likes! Samtidig er det nesten umulig å lage eksemplarisk satire basert på mye av det som sendes og strømmes i dag. Dokudramaene og realityseriene som vi overøses av, fra fjern og nær, er mange så virkelig dårlige at vi ofte må le høyt og skru av. Vi tåler det ikke. Hjertet spretter.

Vi har fått to episoder til påsyn for denne anmeldelsen, der nummer to hever seg godt over stadiet sett-bygde-parodier-før. Vi blir med til gamerland. Og, her er det mørkt. Veldig mørkt, veldig morsomt, smått deilig skremmende og uforutsigbart på den store klinikken – eller er det ikke en klinikk? – «IRL (In Real Life 2)».

IRL er stedet der folk som lever inne i en verden av Netflix, HBO, tv-serier, dataspill og den virtuelle verden kan få hjelp. Eller? Denne episoden kunne godt vart i femti minutter, men alle episodene er på rundt 25, og det er jo egentlig greit nok. Men på klinikken IRL er det nok å ta av. Veldig bra. Gled deg. Og, både Beyer-Olsen og Mikkelsen har evner innenfor satirefaget som de utnytter prima. De er gode til å skape gode forviklinger innenfor mange forskjellige sjangere.

De er også begge to ganske bra på å bedrive dialektisk tøv. Et viktig fag i dette landet av underbuksehumorister og veganere og journalister og Golden resettere og egoister fra høyresiden og gapere fra venstresiden og ulvemotstandere og veldig ekle skiløpere i Bærumsmarka.