'FORSVUNNET: Kim Jong-un (t.h.), her i et udatert bilde sluppet av det statskontrollerte KCNA i August i år. Nå har han ikke vært i mediene på flere uker, og det spekuleres i om at han er syk. Men hvorfor får vi vite det?                               Foto:  AFP PHOTO / KCNA / Scanpix
'FORSVUNNET: Kim Jong-un (t.h.), her i et udatert bilde sluppet av det statskontrollerte KCNA i August i år. Nå har han ikke vært i mediene på flere uker, og det spekuleres i om at han er syk. Men hvorfor får vi vite det? Foto: AFP PHOTO / KCNA / ScanpixVis mer

Vil Nord-Korea kollapse?

Tretthetstegnene i Nord-Korea er mange. Korrupsjonen rår. Og hvor er Kim Jong-un blitt av?

Meninger

Nylig ble det avholdt en konferanse ved Universitet i Leiden, der en rekke nordkoreanere som har flyktet fra sentrale posisjoner i landets ledelse, holdt innledninger. Konferansen var underlagt de såkalte Chatham house-reglene, dvs at navn ikke kan publiseres av hensyn til innledernes sikkerhet. Flere kunne fortelle at de gir regimet i Pyongyang fem - sju år før det bryter sammen. En av de som hevdet dette, og som holdt et åpent foredrag, var poeten og den tidligere statspropagandisten Jang Jin-sung, som nylig har utgitt den fascinerende biografien Dear Leader: Poet, Spy, Escapee. A Look Inside North Korea.

Tretthetstegnene i regimet er mange: Nord-Korea er i dag et av verdens mest korrupte land. Det meste kan kjøpes for dollar. Politi, militære og embetsverk er elendig betalt - eller ikke betalt i det hele tatt - og den svarte økonomien er ofte eneste inntektskilde. Man kan kjøpe seg privilegier og fritak fra straff og internering. Innsmugling av USB-pinner med kinesisk og sørkoreansk underholdning og nyheter skjer i strie strømmer fra Kina. Alt dette er med på å uthule systemet, nedenfra og opp mot den hierarkiske samfunnsordenen. 

Landets praktiske fundament råtner langsomt på rot. Paradoksalt nok kan den store hungersnøden på 90-tallet vise seg å være begynnelsen på slutten. Lite ble gjort for å avhjelpe landsbygda, alle ressurser gikk til militæret. Folk opplevde at Den store leder ikke lenger var omnipotent og forsørgende, slik agitpropen vartet opp med, her fra 1997:

"Det koreanske folket hyller, stoler og følger Generalen som en Gud. Disse noble ideologiske følelsene må tilskrives det faktum at de i patriotisk iver har følt Generalens storhet i sine hjerter. Han er den Store Lærer som lærer dem hva livets egentlige mening er, en far som gir dem den nobleste politiske integritet og er en ømhjertet velgjører som bringer deres velfortjente liv ut i full blomst ... De [(folket] opphøyer ham som sin Store Far og lærer, samlet med ham i ideologi, moral og forpliktelse. Så derfor er livet sant, fruktbart og vakkert uten noe sidestykke i historien."

Under sulten ble regimets innvevde forestilling om folket som ideologisk biomasse godt synlig og i stort omgang. Fallhøyden mellom propaganda og virkelighet var stor. Hundretusener strøyk med og regimet løftet ikke en finger. Befolkningen måtte bokstavelig talt ta skjeen i egen hånd for å overleve, ved å opprette et svart marked der man kunne kjøpe eller bytte til seg kinesisk mat. Forestillingen om Den store leder som en gudeskikkelse er ikke tatt for gitt over alt i landet lenger.

Men det finnes kritikere av spådommer om regimets snarlige fall. Ble ikke det samme sagt i 1994, da Kim Jong-il tok over makten etter sin far, Kim Il-sung? Også den gang ble det hevdet at hele regimet lente på Den store lederen. Som kjent falt ikke regimet. Faktisk ble regimet enda mer absolutistisk. Til det kan man si at de to overgangene mellom far og sønn i familiedynastiet har fortonet seg svært uensartet.

Kim Jong-il var en ideologisk innovatør og tok i realiteten over makten i landet lenge før den aldrende og syke Kim Il-Sung døde i 1994. Han var fra barnsben av tiltenkt rollen som sin fars arvtager og var en integrert del av den offisielle nordkoreanske propagandamytologien i 20 år. Ifølge den ble Kim Jong Il født på toppen av fjellet Paekdu. Etter fødselen ble en ny stjerne født på himmelen, en dobbel regnbue kom til syne, mens isfjell sprakk og dagen fikk helt nytt og ukjent lys, alt mens fuglene fløy ut i verden for å overbringe de glade nyheter.

Kim Jong-il knyttet et stort maktapparat rundt sin midte, mange av dem studievenner fra universitetet i Pyongyang. Han var fra tidlig av en militær strateg og var dyktig til å nettverke med generalene. Det var Kim Jong-il som transformerte Nord-Korea fra partidiktatur til et militærdiktatur. Songun, landets offisielle doktrine, ble innført av Kim Jong-il og gjorde militæret til eneveldig organ i landet.

Alle økonomiske og politiske prioriteringer er i dag av militær art, mer enn 50 prosent av "BNP" går til forsvaret. Noen tilsvarende mytologi er dessverre ikke Kim Jong-un forunt. Han studerte inkognito i Sveits og levde herrens glade dager utenfor Nord-Korea i mange år. Han beskrives som venneløs og var en reserveløsning fordi alle andre ble ansett som uegnede.

Kim Jong-un har få eller ingen allierte i partiet og militæret. Ifølge Jang Jin-sung, har Kim Jong-un vesentlig mindre makt enn man skulle tro, og er snarere regimets gallionsfigur. Det er Organisasjonen for organisering og veiledning (OGD) (av Jang kalt et "old boys- nettverk" bestående av Kim Jong-ils universitetsvenner) som forvalter enemakten i landet.

Foruten å bedrive ideologisk krigføring, eller det som av sovjeterne ble kalt agitprop, er OGD kommandosentralen for koordinering av militærmakt og politikk. Kommunistpartiets sentralkomité adlyder det minste pip fra OGD, som består av et ukjent antall kadere. Formelt sett skal OGD "gjennomføre undervisning og beslutninger tatt av Suryong" (Den Store Leder), men denne kommandorekken er altså mer formell enn reell etter Kim Jong-ils død.

Ved å lese vestlige medier kan man få inntrykk av at Kim Jong-uns sykdom er utrykk for en viss oppmyking av regimets kroniske hemmeligholdelse. Det er mesterlig håndtert av det nordkoreanske propagandaministeriet. Først fikk vi se ham haltende på nordkoreansk fjernsyn. Å vise Den store lederens svakhet er i seg selv oppsiktsvekkende. Nå har diktatoren vært borte fra mediene i flere uker.

Det mest interessante er ikke om han er syk eller ikke, men hvorfor staten har tillatt at det skal gjøres kjent. Det tyder på at OGD tror deres kontroll over systemet er sterk nok til å skildre Kim Jong-un som syk i media. Enkelte tolker dette som systemoppmykning, men antagelig er det altså motsatt. Det er utrykk for hybris og en bekreftelse på det mange antar: At det er OGD som har den reelle makten i landet, og ikke Kim Jong-un. Det er vanskelig å forestille seg at noe tilsvarende ville skjedd med Kim Il-sung og Kim Jong-il ved roret.

All hybris er paradoksal når regimet sakte er i ferd med å miste grepet om økonomi og samfunn, i alle fall utenfor Pyongyang. Det nordkoreanske regimet er ikke som andre regimer og omverdenen feiler gang på gang i forhandlinger med dem.  Det nytter ikke å forhandle med et doktrinært system hvor tanken om å gi ved forhandlingsbordet er helt fremmed, hevder de nordkoreanske avhopperne. Som legitimeringsstrategi og forhandlingskort bruker Pyongyang fiendebildet av USA og Sør-Korea for alt det er verdt, og propagandaen fremstiller en nasjon i kontinuerlig krigstilstand.

Den som kjenner Nord-Korea fra innsiden kan derimot fortelle at frykten for ytre fiender er et nullsumspill, og at lederskapet egentlig gir mer eller mindre blaffen i den påståtte trusselen. Den rutinemessige aggresjonen mot sørkoreanske og amerikanske militærøvelser er altså i stor grad kalkulerte propagandafremstøt med både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske formål: Det første for å samle befolkningen om et effektivt ytre fiendebilde og det andre for å sette seg selv på agendaen og tvinge frem forhandlinger og innrømmelser.

Tankene går til Gorbatsjovs besøk i DDR i 1989, under feiringen av landets 40-årsjubileum, da han stille og rolig sa til statsleder Erich Honecker at "livet straffer dem som kommer for sent". Honecker ble etter sigende blek om nebbet. Forskjellen er at DDR, på tross av en totalitær statsform, var styrt av et lederskap som faktisk var i stand til å skjelve i buksene over en påtrengende realitet.

Det nordkoreanske lederskapet lever i sin egen boble, i visshet om det ikke finnes noen fremtid for dem utenfor denne boblen overhodet.

Eksilkoreanerne mener derimot at regimets vei mot undergang er brolagt med en krakelerende kommandoøkonomi og ideologisk forgubbing.  De fremhever verdien av massive økonomiske sanksjoner. Disse truer regimet ovenfra, og vil i kombinasjon med den økonomiske undergravingen fungere som i en knipetangsmanøver. Enhver kontakt med regimet frarådes, med unntak av nødhjelp.  I den grad det gir mening å snakke om et sivilsamfunn i Nord Korea (det eksisterer kun i små lommer utenom partiets tentakler), er det desto viktigere å knytte kontakter med det gjennom nettverk opprettet av eksilkoreanere. 

Ingen selskaper bør investere i Nord-Korea, fordi overskuddene kun kommer eliten til gode, men også fordi ingen kan tjene penger på investeringer i Nord-Korea. I alle fall ikke uten å få svært skitne hender. Det omverdenen kan gjøre, er å sørge for at det nordkoreanske eksilmiljøet forberedes på et regimeskifte, i form av penger, språkopplæring, utdanning og faglig kunnskap, slik at et ødelagt land står rustet med oppdaterte ressurser til å møte en bedre fremtid.