Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vil Norge ha kjønnshandel?

Prostitusjon som del av norsk kultur og samfunnsliv.

NORGE SKAL

lage lov om sexkjøp i et Europa der hundretusentalls kvinner hvert år utnyttes i kjønnshandel. Vi ser en prostitusjonsdebatt fylt av seiglivet motstand, tendensiøse argumenter og en uuttalt agenda om å beholde prostitusjonen, men også en debatt styrt av sterkt individualiserte forståelsesrammer: Både de som er for og de som er imot en kriminalisering ser ut til å forstå spørsmålet ut fra de enkelte prostituerte kvinnenes perspektiv - nærmest i en konkurranse om å være den som bryr seg mest om kvinnene, de som ikke er som «vi» er. Dette betyr at Liv Jessen-falangen ved PRO-senteret og deres fiksering ved den enkelte kvinne i prostitusjonen fullstendig har overtatt definisjonsmakten, og deres forståelse passer åpenbart flere enn de gode Bymisjonærene.

DA SVERIGE KRIMINALISERTE

kjøp (men ikke salg) av seksuelle tjenester i 1999, var det store argumentet mot loven at kriminalisering kom til å gjøre situasjonen vanskeligere for de involverte kvinnene. Å kriminalisere kjønnskjøp ville skape et A- og et B-lag, ble det sagt. Handelen ville komme til å drives under jorden, der B-kvinnene ville bli utsatt for mer vold, og i større grad være uten beskyttelsesnett.

Fem års erfaring med kriminalisering av kjønnskjøp viser at volden mot kvinnene i kjønnshandelen ikke har økt, og at narkotika-avhengige kvinner ikke er mer utsatt for vold i dag enn før. Den svenske loven har minsket antallet kjøpere, og har gjort Sverige til et lite tiltrekkende land for menneskehandlere. Derimot har legaliseringen av prostitusjon og bordeller i Nederland ført med seg det man feilaktig forutsatte som det svenske skrekkscenariet: Kvinner i kjønnshandelen som befinner seg i landet illegalt har fått en mye vanskeligere situasjon; et A- og et B-lag av kvinner er dannet der de illegalt prostituerte kvinnene har havnet lengst ned på skalaen og lever under enda mer håpløse forhold enn tidligere.

TROSS DE POSITIVE

svenske virkningene forblir et hovedfokus i den norske debatten det feilaktige i å kriminalisere kjønnskjøp. Med den individualiserte forståelsen som regjerer i Norge, trykkes det hardt på kvinners rett til å prostituere seg som argument mot kriminalisering. Og da er oppdelingen i de som prostituerer seg frivillig og de som er tvunget, snublende og fristende nær.

Alt dette tilsier at det overordnede er å argumentere for å beholde selve prostitusjonen, ikke å vurdere mulighetene for å bli kvitt den. Hvorfor er det tre prositusjonskjøpere per 10.000 innbyggere i Sverige, men hele femti per 10.000 i Tyskland? Et uinteressant spørsmål i Norge. Kanskje er det dette som burde diskuteres i klartekst: Vil Norge ha kjønnshandel?

Leser man hva den av Amnesty prisbelønte Liv Jessen sier på organisasjonens hjemside, blir inntrykket forsterket - motstanden mot den svenske loven handler egentlig om å bevare prostitusjonen: «I møte med alle de flotte damene så økte entusiasmen. Og det er fanken ikke mange mennesker forunt å treffe folk som holder liv i en altså! - som menneske. Det er viktig». Jessen, forstander for PRO-senteret og aktiv «advokat» for kvinners rett til å prostituere seg, gir en beskrivelse som uten tvil er et ekko fra prostitusjonsarenaens brennende midtpunkt: Kvinner skal være til glede for andre - enten de andre nå er sexsugne eller sexfrustrerte menn, eller sosialarbeidere eller varmestueforstandere. Kravene til kvinner om at vi skal være tilgjengelige har mange festepunkter og en tung resonnansbunn i vårt samfunn.

Også Arbeidsgruppe for rettslig regulering av kjøp av seksuelle tjenester viser i sin rapport en tendensiøs innstilling til den svenske kriminaliseringen, og argumenterer for at den svenske loven er paternalistisk, dvs. viser en faderlig undertrykkende omsorg når den ser bort fra at kvinner kan samtykke til prostitusjon. En av oss, Jenny Westerstrand, har analysert dette i en magisteroppgave på cand.jur-programmet. I oppgaven heter det at samtykkereglene i den svenske straffeloven (§ 24:7) bare aktualiseres når det handler om rettslige interesser som individet disponerer over og har retten til fullt ut, og altså kan gi eller nekte å samtykke til. Visse interesser som lovstifteren vil beskytte, befinner seg utenfor det området individet disponerer, «individets rettssfære» med en juridisk term, og da er ikke regler om samtykke relevante lenger Eksempelvis gjelder at individet - enkelte kvinner og menn - ikke uinnskrenket disponerer over sin kropp. Følgelig får man ikke gi samtykke til f.eks. grov mishandling. Det ville utvannet respekten for menneskekroppen, resonnerer lovstifteren.

PÅ SAMME MÅTE

forholder det seg med sexkjøpsloven; det fremgår så vel av lovens motivering som av dens plassering i det rettslige systemet. Dens hensikt er ikke først og fremst å beskytte eller begrense den enkelte kvinne. Loven er et uttrykk for samfunnets syn: Kommersialisering av kvinnekroppen for å tilfredsstille menn seksuelt er uforenlig med synet på menneskekroppen som ukrenkelig, og dermed med et et overordnet målrettet arbeid for likestilling.

Også når det gjelder det internasjonale forbudet mot organhandel, står respekten for en verdi - menneskekroppens ukrenkelighet - i fokus. Stillingstaken for kriminalisering av kjønnskjøp burde ikke være mer kontroversielt enn dette, det er samme type resonnement bak begge bestemmelsene. Men det er det. Å beskytte den kjønnede kvinnekroppen, dvs. den kropp som utnyttes kommersielt på den milliardarena som prostitusjonen er, med en lovregulering, utfordrer våre kjønnsrelasjoner på et dypt plan. Mange vil ikke se en forandring her. De flotte damene trengs, for å gi livet nerve og mening - til andre.

VÅRT SYN ER AT

prostitusjon handler om hva det skal bety å være kvinne og mann i vårt samfunn, og hva kvinneliv skal være verdt. Derfor angår spørsmålet om prostitusjon alle, og det berettiger dermed til - og forventes av - alle å ta stilling til om samfunnet skal akseptere kjønnshandel. Dessverre har den norske debatten låst seg fast i å snakke om den prostituerte kvinnen, hun som alltid synliggjøres når kjønnshandel diskuteres.

Men ved å bli værende i den liberallegalistiske rettighetsforståelsen som forlengst er forkastet av så mange av de som arbeider internasjonalt med kvinners menneskerettigheter, fortsetter også kriminaliseringsfalangen å gi næring til prostitusjonsforkjemperne. Og til å legitimere profalangens, inklusive toneangivende forskeres og store deler av hjelpeapparatets, anvendelse av prostituerte kvinner som debattens sirkushester: «De» skal vises opp og frem - og selvsagt representere noe helt annet enn andre kvinner. Bak dem ser vi mengder av av debattdeltakere dukke - så slipper de jo selv ta stilling til om kjønnshandel kan aksepteres. Og ved hjelp av de prostituertes forskjønnede stemmer kan tvang omgjøres til frihet, smerte til glede, og fornedringen til et mirakel. Dette ser vi jo hver dag i populærkulturens kvinnebilder.

DEN DESINFORMASJON

og uhederlighet som omgir pro-debattørenes påstander om fakta vedrørende den svenske lovens fremganger, antyder at slaget faktisk står om hvorvidt prostitusjon skal være en del av Norges kultur og det norske samfunnet. Vil dere ikke det, bør dere anvende lovfesting som ett av flere instrumenter til å frata menn retten til å kjøpe kvinnekropper.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media