VIL BRUKE NORGES POSISJON: «I samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om utlendingsfeltet kan man lese at partiene ønsker å «arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler». Samme formulering går igjen i regjeringsplattformen som ble presentert den 7. oktober. Hva skjuler seg bak denne formuleringen?», spør kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
VIL BRUKE NORGES POSISJON: «I samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om utlendingsfeltet kan man lese at partiene ønsker å «arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler». Samme formulering går igjen i regjeringsplattformen som ble presentert den 7. oktober. Hva skjuler seg bak denne formuleringen?», spør kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Vil regjeringen koble returavtaler og bistand?

Vi må på alvor diskutere hvilken rolle, om noen, norsk utviklingspolitikk bør spille i inngåelsen av Norges returavtaler.

Debattinnlegg

I samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om utlendingsfeltet kan man lese at partiene ønsker å «arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler». Samme formulering går igjen i regjeringsplattformen som ble presentert den 7. oktober. Hva skjuler seg bak denne formuleringen? Hvordan skal Norges «posisjon» mer konkret brukes for å styrke arbeidet med returavtaler? Dersom det man har i tankene er en kobling mellom bistand og retur, slik som tidligere har vært forsøkt, bør en slik sammenblanding av politiske felter gjøres helt tydelig.

Selv om stater har en folkerettslig plikt til å ta tilbake sine egne borgere, har tvangsretur og returavtaler først og fremst negative konsekvenser for de fleste returland. Ikke minst går disse landene ofte glipp av viktige økonomiske tilbakeføringer fra borgere i utlandet - ifølge Utenriksdepartementet utgjør slike overføringer etter alle beregninger dobbelt så mye som disse landene mottar i bistand fra vestlige stater. Ettersom mange av dem som returneres velger å bosette seg i storbyer selv om de i utgangspunktet kom fra landsbygda, stilles myndighetene også overfor utfordringer knyttet til intern migrasjon og rask urbanisering. Politikere i land som samarbeider om returavtaler - eksempelvis med Norge - risikerer dermed negativ publisitet i hjemlandet, med påfølgende risiko for ikke å bli gjenvalgt. For å bøte på slike negative konsekvenser er det viktig å kunne vise til at staten blir kompensert. Uten slik kompensasjon finner få land det verdt å samarbeide om retur. Men hvilke, om noen, kompensatoriske tiltak bør tilbys?

Som en kommende forskningsartikkel fra Universitetet i Bergen viser, har Norge i lang tid unngått formelt å koble kompensatoriske tiltak til returavtaler. I 2006 la en tverrdepartemental arbeidsgruppe likevel fram rapporten Migrasjon og utvikling - bedre sammenheng og samordning, som anbefalte en tettere integrering mellom bistand og returavtaler. Dette synet gjenspeilet seg deretter i Stoltenberg-regjeringens plattform fra 2009, der det het at regjeringen skulle «intensivere arbeidet med å få på plass gode returavtaler, føre en samlet og enhetlig returpolitikk og bruke bistands- og utviklingspolitikk til å understøtte arbeidet med å få til retur og reintegrering av personer uten lovlig opphold i Norge». I Stortingsmelding om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv fra samme år står det å lese at «Regjeringen vil fortsatt prioritere arbeidet med å inngå tilbaketakelsesavtaler med viktige opprinnelses- og transittland, og har satt av midler til tiltak som kan gjøre det lettere for fattige land å inngå slike avtaler.» Er det i stil med dette at Solberg-regjeringen nå vil styrke arbeidet med returavtaler?

Koblingen mellom returavtaler og bistand er kontroversiell i norsk politikk. Som debatten rundt returavtalen med Etiopia i 2012 viser - Stoltenberg-regjeringen fikk da hissig kritikk for angivelig å ha «kjøpt» avtalen gjennom kraftig økning i bistanden - finnes det et sterkt engasjement for spørsmålene rundt bistand og retur. Det kan se ut som at denne politiske balansegangen ble såpass vanskelig for de rødgrønne at de aldri i praksis maktet å nå målet om en integrasjon mellom returavtaler og bistand i løpet av mandatperioden. Det finnes flere grunner til dette, men ikke minst kan det tilskrives dype politiske motsetninger internt i det rødgrønne samarbeidet, der Sosialistisk Venstreparti - tilsynelatende skeptiske til en kobling mellom returavtaler og bistand - har hatt et solid grep om norsk utviklingspolitikk.

En slik skepsis finner man igjen på flere hold. Tvangsretur og returavtaler er kontroversielle emner også innen bistandsmiljøet, hvor det ser ut til å herske en veletablert motstand mot å knytte utviklingspolitikk til returspørsmål. Tanken er at en slik kobling undergraver de fundamentale prinsippene som bistand bygger på, og det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt returavtaler i det hele tatt kan bidra positivt til bekjempelsen av fattigdom, eller til å fremme menneskerettigheter og demokrati. Frykten er derfor stor for at bistand skal gjøres betinget av inngåtte returavtaler.

Den nye regjeringsplattformens formulering utløser dermed en rekke spørsmål når det gjelder Solberg-regjeringens syn på returavtaler. Vi er helt avhengige av en diskusjon hvor det faktisk klargjøres hva som menes med å «bruke Norges posisjon» i denne sammenhengen. Dersom man ønsker en sammenkobling mellom returavtaler og bistand, kan dette innebære en overlapping mellom politiske felter som den nye regjeringen bør være bevisst og tydelig på. Oppslutning om en bestemt utviklingspolitikk skal ikke nødvendigvis innebære støtte til en returpolitikk som er hektet på i ettertid, og eventuelle negative utviklingspolitiske konsekvenser av en slik kobling bør heller ikke skyves under teppet.

Vi må derfor på alvor diskutere hvilken rolle, om noen, norsk utviklingspolitikk bør spille i inngåelsen av Norges returavtaler.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook