Vil ta et trippelgrep på 90-tallet

Med utstillingen Fellessentralen forsøker kurator Jon Ove Steihaug å ta et trippelgrep på 90-tallets norske kunstscene.

Ved å presentere en bibliotekdel og en scenedel i tillegg til den delen som er fast installert i utstillingsrommet, betoner han det nye formidlingsapparatet og åpenheten for ulike medier i den unge kunsten. Dette virker som en grei innfallsvinkel for et bredere publikum, men et mer rendyrket, innholdsbasert utvalg kunne ha avhjulpet noen av utstillingens svakheter.

Dette dreier seg først og fremst om en forvirring vedrørende hvem som er de virkelige utstillerne, og hvem som bare er representert i bibliotekdelen «Appendix». Ser man på biblioteket på Kunstnernes Hus kan man tvile på verdien av denne samlingen, og det blir ikke bedre av at utstillingens CD- og videoprogram er innlemmet i denne kriterieløse grøten. Resultatet er at kunstnernes intensjoner skjules i mengden, og vi får et nytt skille mellom «høy og lav»: de som er verdige til en presentasjon innenfor utstillingens arkitektur, og de som må oppsøkes av spesielt interesserte.

Fokus feil sted

En annen svakhet i utstillingen er et fokus på «hva et medium er og de grenser som definerer et medium», som Steihaug skriver i katalogen. Dette er uheldig, for er det noe «den unge scenen» har manglet, så er det kvalifisert, utenforstående stillingstaken, ikke på medienivå eller i forhold til formidlingsapparatet, men på innholdsnivå. Det hele tyder imidlertid på at Steihaug delvis har hatt fokus på feil sted i sitt kuratorarbeid, noe som igjen kan være grunnen til at det har blitt en ujevn utstilling.

Når dette er sagt, skal Steihaug ha honnør for at han har gått inn i 90-tallets brokete kunst med det formålet å trekke ut en essens. Så vidt jeg vet er han den første som gjør det. Og på tross av mangler er flere sentrale unge kunstnere her representert med noen av sine hittil mest ambisiøse arbeider. Steihaug har også trukket fram enkelte kunstnere som ikke var selvfølgelige valg, men som klarer seg svært bra.

Minne og murstein

Blant de sistnevnte tenker jeg spesielt på Tor Arne Samuelsen og Andreas Soma Selvikvåg, som begge kommer heldig ut i sin respektløse omgang med maleriets historie. Samuelsens installasjon «Minne» består av tretten trepaneler på veggen og fem i en stabel på gulvet, med trelastforretningens maskintape intakt. «Minne» har innebygd sin egen transformasjon fra råmateriale via ready-made til pretensiøst kunstobjekt, og holder samtidig veien åpen mot en banal tolkning som et minne om et bygg eller en byggeprosess.

Interiørkunst

To kunstnere som på tross av likhetstrekk må sies å utgjøre motpoler i denne utstillingen er Børre Sæthre og Bjørn Bjarre. Begge arbeider med forholdet mellom interiør, bilde, lyd og minne, men der Sæthre er insisterende og aggressiv i sin blanding av glatt design og sublim kroppslig erfaring, er Bjarres appropriasjon av gjenstander fra en 80-tallshybel nesten transparent, og svært forsiktig i sin implementering av det som tidligere har vært kunstnerens hovedmateriale: plastilin, lego og hår.

Lengsel og overskridelse er tema også for Mattias Härenstam og Torbjørn Rødland, igjen med forskjellige fortegn. Mens Härenstam ironiserer over det utopiske og eksistensielle i sine modeller av Paradiset og «båt på opprørt hav», er Rødland anti-ironiker i sine fotografier av politikvinner med sublim naturopplevelse.

Selvhøytidelig

Det er kjedelig å måtte gjøre følgende skille, men kvinnene er ikke bare i mindretall på Fellessentralen, de kommer også, av ulike grunner, mindre heldig ut enn sine mannlige kolleger. Kari Mjåtveits fotografier er avhengige av tolkningsrom, men virker her nesten ubetydelige i format og plassering. Année Olofssons foto/maleri-installasjon er noe selvhøytidelig, det samme er etter min mening Anne Katrine Dolvens videoarbeid «Januar». Sol Sneltvedts videoinstallasjon «Transit» har større potensiale, men mangler et klargjørende moment, noe som kan gjøre det ambient blålige bildet virksomt.

Årsaken til den svake kvinnerepresentasjonen kan ligge i kuratorens arbeid, i mitt blikk, eller naturligvis også hos 90-tallets kvinnelige kunstnere. Det siste blir heldigvis motbevist i utstillingens videoprogram, sammensatt av Kristin Bergaust. Her finnes eksempler både på ekspressive (for eksempel Janikke Låkers «Marotte» og Tommy Olssons «In My Father's House») og mer narrative arbeider (som Elisabeth Mathisens «Ingen ingensteder med moren min på handletur» eller Lotte Konow Lunds «Bedside Stories: Eye to Eye»). Vibeke Sjøvolds «Hundred Miles» og Sofie Persviks «Jesus fra Måneset» viser essensen i Bergausts sammensetning: En særhet på grensen til det absurde; rått og amatørmessig, men likevel klart.

Ellers var Jan Skomakerstuens festkunst på åpningskvelden et høydepunkt, ikke bare fordi han viste en utsøkt romregi og hadde med seg tre svært kompetente DJ-er, men også fordi han sto for utstillingens vektigste institusjonskritiske innlegg da han erstattet kunstopplevelsen med en klubbopplevelse. At kunstpublikum viste seg som et kjedelig klubbpublikum, gjorde det bare mer problematisk og enda bedre.