Vil ut av mørke

Seks jenter forteller sine egne historier i forestillingen «Kokila - mellom barken og veden». De er svært forskjellige, men alle deler frustrasjonen over at de ikke blir sett på som skuespillere, men «mørke» skuespillere.

- Jeg føler at vi ofte blir brukt som et slags alibi, mens dette stykket gir oss anledning til å være oss selv. Tilbudene er så få, og skuespillere er akkurat som diamanter som må slipes. Men det skjer jo ikke når vi ikke får roller og muligheter til å utvikle oss, sier Neeru Agarwal.

Sammen med Bibi Razia, Urmila Berg-Domaas, Lavleen Kaur, Susan Badrkhan og Sandra Lindström hadde hun i går premiere på «Kokila - mellom barken og veden» på Det Åpne Teater i Oslo.

Sterke historier

Juni Dahr og Tone Gotschalksen har regien for forestillingen, som produsent Marianne Roland tok initiativet til.

- For noen år siden var jeg på en teaterfestival i Bangladesh og så monologen «Kokila», som handler om kvinners liv i Bangladesh. Jeg ble svært grepet og fikk oversatt teksten til norsk, ringte Juni Dahr som også har vært i Bangladesh og vi inviterte til audition. Overveldende mange kom, og alle hadde sterke historier å fortelle. Så vi forkastet det opprinnelige stykket, plukket ut seks jenter og lot dem skrive tekster selv, basert på sitt eget liv og livet til kvinner de kjenner. De eneste rammene vi satte, var at tekstene skulle handle om identitet, hverdagen i Norge og forholdet til menn, forteller Roland.

- Det er kjempefint å få være med på dette prosjektet. Jeg er så stolt av jentene som er med, og det er på tide at det satses penger på slike prosjekter. Vi trenger det for å bli sett, sier Bibi Razia.

Frustrerende

Forrige uke presenterte Dagbladet årets kull på Teaterhøyskolen, der alle er påfallende like. Susan Badrkhan har sin bakgrunn fra Nordic Black Theatre, og har aldri vurdert å søke Teaterhøyskolen.

- Jeg har helt bevisst unnlatt å søke, jeg skjønner meg ikke på politikken deres. Vil de bare ha tynne, blonde elever? Jeg skjønner heller ingenting av argumentasjonen deres, først het det at søkerne med utenlandsk bakgrunn var underkvalifiserte, og så, når de får kvalifiserte søkere, var argumentet at de snakket for dårlig norsk. Mange norske skuespillere med utenlandsk bakgrunn er født i Norge, noen er adoptert og noen har litt aksent. Poenget med teatret må jo være å reflektere det norske samfunnet. Nå blir vi konsekvent utsatt for «typecasting», og det oppleves som frustrerende når vi vet at det fins så mange gode frilansere. Dette stykket tar oss på alvor som individer, og fokuserer ikke bare på det utvendige. Innvendig er vi jo alle like; vi har oppturer og nedturer, sier Badrkhan.

Mørkredd

Urmila Berg-Domaas er den eneste av jentene som har søkt på Teaterhøyskolen, tre ganger foreløpig.

- To ganger har jeg kommet til tredjeprøven. Jeg skal inn der, og jeg har vært i kontakt med skolen i forhold til den politikken de fører, for å prøve å forstå dem. Jeg vet at de har få søkere med utenlandsk bakgrunn, men når jeg har vært god nok til å komme til tredjeprøven to ganger, hvorfor kunne de ikke bare ha tatt meg opp da, hvis de virkelig ønsker elever med utenlandsk bakgrunn?

Svenske Sandra Lindström er forbauset over debatten omkring Teaterhøyskolen.

- Jeg blir helt mørkredd. I Sverige har vi fire godkjente teaterhøyskoler, og der går alle slags elever. Vi har sikkert hatt den samme debatten der også, men det var før min tid.

HALLO, HER ER VI: Seks jenter forteller om livet sitt i forestillingen «Kokila - mellom barken og veden» på Det Åpne Teater. Fra venstre: Lavleen Kaur, Sandra Lindström, Neeru Agarwal, Urmila Berg-Domaas, Susan Badrkhan og Bibi Razia.