Vil være både stadionrocker og visesanger

Lars Winnerbäck gleder mye og skuffer litt på sitt tiende studioalbum.

Foto: Jonas Linell
Foto: Jonas LinellVis mer

ALBUM: Fire år er uvanlig lang tid mellom platene. Det bidrar ofte til økte forventninger, enten man vil eller ikke.

«Hosianna» er ikke veldig forskjellig fra Lars Winnerbäcks ni tidligere studioalbum, og det er et kvalitetsstempel i seg sjøl.

Men med det som bakteppe har han også mye å leve opp til.

Irland Albumet er, i likhet med de to foregående, spilt inn i et studio i Irland - uten at det har påvirket resultatet musikalsk på samme måte som i tilfellet «Daugava» (2007).

Oslo Den snart konsertaktuelle norgesvennen Winnerbäck er definitivt vår mann allerede i den nedstrippede og halvakustiske åpningen «Vi åkte aldrig ut till havet», og ikke bare fordi han nevner Oslo i første vers...

Det er enkelt og svært effektivt.

Thåström-duett Lundell-inspirerte «Gå med mig vart jag än går», en flott duett med en annen favorittsvenske, Thåström, har mye av den glefsende energien fra det mer rocka forrigealbumet «Tänk om jag ångrar mig och sen ångrar mig igen» (2009).

Et høydepunkt.

«Hvem som helst» «Monsterteorin» er en liten «hvileøvelse», og så følger ultrafengende «Vem som helst blues», et annet høydepunkt der han omtaler seg sjøl i tredjeperson, beskjedent nok som en «hvem som helst».

Stilmessig er den et velkomment ekko fra hans karrierebeste, «Söndermarken» (2003).

Urtypisk Også lette og fengende «Ett slags liv» og «När det blåser från ditt håll» er på hvert sitt vis urtypiske - og Winnerbäck på sitt beste.

«Fuck Up» «Ett slags liv» vil noen kjenne igjen fra den norske filmen «Fuck Up» fra 2012, lagd av gjengen bak serien «Dag» - som også har brukt Winnerbäck på lydsporet.

Tekstmessig er Winnerbäck fullt på høyde med tidligere bravader. Som låtskriver er han uovertruffen.

Likevel, som helhet er «Hosianna» ikke fullt så bra som de enkelte bestanddelene skulle tilsi.

Anmassende Problemet ligger i midtpartiet. Anmassende «Det gick inte» og «Utkast till ett brev» trekker ned. Førstnevnte høres ut som den ble til overs på fire år gamle «Tänk om jag ångrar mig...», og bryter totalt med den «harmoniske tristessen».

Jeg har vanskelig å forstå hvorfor førstnevnte skulle gå foran en knallsterk låt som «Jag var ock köpte mig en kostym», som åpnet sommerturneen i fjor - men ikke fikk plass på albumet. Den akustiske versjonen av «Utkast till ett brev» som ble gitt ut som b-side på singelen får dessuten fram den fine teksten bedre.

Statisk Den episk anlagte og lett sakrale tittellåten blir også, med sine sju minutter, noe statisk - med en Winnerbäck som igjen synger om det han er «trött på», altså grundig lei. Det er kanskje blitt litt mye av akkurat det.

Nok en gang er det Stockholm som får unngjelde.

Religiøse referanser Albumtittelen og flere av låtene på albumet har for øvrig religiøse referanser. Er Winnerbäck blitt religiøs?

Det er nok ikke mer innviklet enn at han i likhet med mange andre artister har åndelige tanker. Det kommer gjerne med alderen.

Troende I et intervju med den svenske podkasten «Värvet» sier han på spørsmål om han tror på Gud at han vil kalle seg en troende, og at det er tilfeller der han føler seg religiøs.

Men det virker ikke viktig for ham, og det blir verken påfallende eller påtrengende her. Det er altså ikke sånn at Winnerbäck er på en «born again»-veiv, slik Bob Dylan var i perioden 1979-83 - om noen skulle bekymre seg for det.

Konserter i Norge Lars Winnerbäck spiller i Olavshallen i Trondheim 9. november, Oslo Spektrum 15. november og Stavanger konserthus 16. november.

Vil være både stadionrocker og visesanger