Foto: Pamela Littky
Foto: Pamela LittkyVis mer

Anmeldelse: Alice In Chains - «Rainier Fog»

Vil vi ha Alice in Chains noe annerledes?

Seattle-bandet holder seg til oppskriften.

«Rainier Fog»

Alice In Chains

4 1 6

Rock

2018
Plateselskap:

BMG

«Det er noe med signaturlyden til kvartetten som tåler de fleste trendsvingningene rocken blir utsatt for.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Seattle-bandet Alice In Chains tilhører en skole og en epoke som har måttet tåle kraftig motbør de siste årene. Av deres kolleger, som flere gjorde kometkarriere i første halvdel av 90-tallet, har i dag implodert, ligger i dvale eller har måtte avslutte karrieren av tragiske årsaker.

De siste som ble rammet var Soundgarden, et av grungens aller største navn, da vokalist og sjangerikon, Chris Cornell, døde for et drøyt år siden. Stone Tempel Pilots-vokalist, Scott Weiland er heller ikke med oss lenger.

Alice In Chains har selv fått erfare avhengighetens sorte hull da deres bejublede sanger og tekstforfatter, Layne Staley, døde av en overdose i 2002.

Seg selv lik

Det er ikke alle band som makter å reise seg etter et sånt slag, men heldigvis finnes det unntak. For å si det kort: Alice in Chains-comebacket, «Black Gives Way to Blue» som introduserte William DuVall må være et av rockehistoriens mest vellykkede vokalistbytter. Ikke bare hørtes det ut som Alice in Chains, men både låtskriving og energi fikk seg en kraftig vitamininnsprøytning.

En tendens de på sett og vis også maktet å videreføre på «The Devil Put Dinosaurs Here».

Så hva er nytt på «Rainier Fog»? Egentlig svært lite er vel svaret. På godt og vondt. Alice In Chaines er seg selv lik – få skriver gyngende, lett febersyke riff som Jerry Cantrell. Vokalharmoniene mellom gitaristen og «nykommer» William DuVall er like gjenkjennelige som de er besnærende. Vi vil jo strengt tatt ikke ha Alice In Chains noe annerledes?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bunnsolid

Og selv om grunge-bølgens hardeste band fremdeles er ganske tro mot oppskriften, har de aldri føltes bakoverskuende eller utdaterte. Det er noe med signaturlyden til kvartetten som tåler de fleste trendsvingningene rocken blir utsatt for.

Da skulle vel det meste være bare velstand? Både ja og nei. Låtmessig er «Rainier Fog» relativt bunnsolide saker fra perm til perm, men allikevel savner man to låter som virkelig løfter album opp på øverste hylle. Det er ingen kutt her som har den samme magiske tiltrekningskraften som «Check My Brain» og «Black Gives Way To Blue» fra comeback-albumet.

Samtidig er semiballaden «Red Giant» nydelig arrangert, med et velskrudd refreng. Det samme kan sies om avsluttende «All I Am». «The One You Know» er mørk og knugende, slik vi kjenner og liker Alice In Chains. Singelen «So Far Under» er funksjonell tungrock, men man griper seg allikevel i ønske litt mer av et av vår tids fineste rockeband. Riffene og vokallinjene får ikke helt det brede fotfestet de behøver.

Hard konkurranse

Tittelkuttet og «Never Fade» klinger godt som rockradiomaterie og er absolutt verdt tiden, men man må allikevel erkjenne at «Rainier Fog» i sin helhet er en anelse skuffende om man skal måle den opp mot sine ruvende forgjengere.

Men da legger man listen høyt.