BLÅMANN: Er det en fugl? Er det et fly? Det er ... en bekymret ung mann med skjegg og store muskler. Foto: Filmweb
BLÅMANN: Er det en fugl? Er det et fly? Det er ... en bekymret ung mann med skjegg og store muskler. Foto: FilmwebVis mer

Vil vi ha en sårbar Supermann?

I «Man of Steel» menneskeliggjøres superhelten over alle superhelter.

IDEER: I år er det 75 år siden Supermann første gang kom til verden, i bladet Action Comics i juni 1938. Siden den gang er han blitt gjenfødt gang på gang. Zack Snyders skildring i kinoaktuelle «Man of Steel» er den siste i en lang rekke inkarnasjoner, alltid med den samme historien i bunn, men med stadig nye variasjoner for å appellere til nye tider og publikum. De viktigste elementene var der i den første utgivelsen: Heltens utenomjordiske opphav, utslettelsen av hjemplaneten Krypton, oppveksten hos jordiske adoptivforeldre, og alter egoet, den bebrillede journalisten Clark Kent.

Richard Reynolds skriver i sin bok «Superheroes: A Modern Mythology», om hvordan superhelter ofte er foreldreløse, fordi det tillater leseren, som gjerne er en ung gutt eller jente, å fantasere om at kanskje også han selv egentlig har edlere opphav.

Den hemmelige identiteten tjener samme hensikt: «Hadde bare folk visst hvem jeg egentlig er, ville de verdsatt meg mer!»

SKAPERNE AV årets film har lagt stor vekt på at deres versjon av historien skal føles virkelig, vi skal leve oss inn i hvordan det ville føles å være et romvesen, i skjul på jorda. Tidligere Supermann-versjoner har kanskje vært enda mindre realistiske, men det har alltid vært viktig for publikum å kjenne seg igjen. Heltens jødiske skapere Jerry Siegel og Joe Shuster var barn av førstegenerasjonsimmigranter, og amerikanere har omfavnet Supermann fordi han, som dem, var kastet inn i en ny verden, og måtte skape sin egen identitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den ene siden av supermannmyten er at han er en self-made man, en klassisk amerikansk individualist.

Men som alle amerikanere har han også en arv fra et annet sted. I Richard Donners klassiske film fra 1978 sender Supermanns far Jor-El med ham all kunnskap i galaksen og et interaktivt treningsprogram. Snyder har gått enda lenger i «Man of Steel», og lar avdøde superpappa i digitalisert form gripe aktivt inn i filmens handling.

På dette viset kan supermannmyten spille ut to fantasier samtidig: å være alene og å høre til.

SUPERMANN ISCENESETTER også en annen motsetning: makt og avmakt. Han var den første superhelten og er blitt arketypen, den supreste av dem alle. For et USA på 30-tallet var Supermanns optimisme og edelhet akkurat det de trengte. Han var helten for mannen i gata, en sterk storebror som kunne banke bøllene.

Da supermanndrakten ble skapt i 1938, kom inspirasjonen blant annet fra kostymene som ble brukt av sterke menn på sirkus.

De var iført trange tights for å vise musklene, men for anstendighetens skyld dekket de lendene med kortbukser. «Utenpå-underbuksene» ble en del av superhelt-ikonografien, og har med tiden framstått som stadig mer campy. Når Supermann nå har fulgt i Batmans fotspor og droppet superundertøyet til fordel for en mer ensfarget og nedtonet drakt, rimer det godt med en figur som ikke lenger bare skal imponere med hvor umenneskelig sterk og rask han er, som en annen sirkushest, men vise følelser og svakhet, og invitere til innlevelse.

ETTER HVERT SOM Supermanns krefter og ambisjoner vokste begynte han å fly, han fikk røntgensyn og superpust, og han kjempet mot superskurker som truet hele verden. Med fullt arsenal av superkrefter og usårbarhet sitter Supermann trygt på toppen av supernæringskjeden, men har i realiteten få utfordringer.

Som et motstykke til den styrkeinflasjonen har serieskaperne vært nødt til å jevnlig innføre elementer som kryptonitt og røde soler for å svekke superkreftene hans og gi stålmannen noe å bryne seg på. Menneskelige superhelter som Batman og Edderkoppen har alltid risikerert mer, og vært lettere å identifisere seg med — på sett og vis er Supermanns akilleshæl som figur nettopp hans overlegenhet.

Det ble tidlig annonsert at Snyders «Man of Steel» hverken ville inneholde kryptonitt eller en usårbar Supermann. Tiden var inne for en mer «realistisk» og mørkere superhelt, det som er blitt kalt «Nolan-behandlingen» etter de siste åras Batman-trilogi fra Cristopher Nolan, som også har produsert «Man of Steel».

Men vil vi ha en Supermann som gulper opp blod og viser angst og raseri?

Supermann er uløselig knyttet til våre forestillinger om usårbarhet og edelt sinnelag, noe som har fått Batman til å kalle ham «den store blå speidergutten». I Bryan Singers «Superman Returns» fra 2006 var prektigheten dratt så langt at mannen fra Krypton ikke slo til noen skurker gjennom hele filmen, men stort sett nøyde seg med å beskytte de uskyldige fra store, tunge ting.

I SITT UNIVERS har Supermann vært referansen for alle de andre heltene. Vi vet at Batman er en mørkere og mer konfliktfylt helt fordi han ikke er som Supermann. Derfor er det et farlig spill Snyder og Nolan bedriver, når de i «Man of Steel» lar ham rase og slåss som en gresk gud, i stedet for å vende det andre kinnet til på beste Jesus-vis, som han har hatt for vane tidligere.

Paradokset er at det som gjør Supermann kjedelig også er det som gjør ham super, og vice versa.

Han er en drøm, både drømmen om det gode menneske og om USA som «a city on a hill», et nytt land, fri for den gamle verdens hierarkier og konflikter. Om han også må ta inn over seg de virkelige konfliktene ved supermakt, overvåking, alenegang og intervensjon, kan han miste sitt særpreg.

NÅ SKAL DET sies at for de som kjenner tegneserietradisjonen, er det ikke noe nytt med en mørkere og frustrert Supermann. Alan Moores skildring i «Whatever Happened to the Man of Tomorrow» (1986) viste oss en Supermann som brøt sin regel om å ikke ta liv, og deretter ga fra seg kreftene sine. I Frank Millers «The Dark Knight Returns» (1986) dukket Supermann opp som motvillig lakei sendt av presidenten for å «fjerne» Batman. I «Superman: Red Son» (2003) ble han kommunist og ledet Sovjetunionen til seier i den kalde krigen, på frihetens bekostning.

Hver gang Supermanns moralske problemer er blitt mer komplekse i seriene, er det blitt hissige diskusjoner blant fansen, om det gjelder de gangene han har tatt andres liv, eller når Clark Kent har jukset seg til et scoop ved å «intervjue» Supermann for Daily Planet. Slike hendelser har også alltid blitt trygt forvart i «alternative verdener», hvor ideene kan prøves trygt ut uten å besudle det offisielle bildet av Supermann. De mer komplekse karakterstudiene fra 80-tallets tegneserier er kilden til både Nolans Batman og Supermann anno 2013.

Denne emosjonelle modningen har, sammen med revolusjonen i digitale effekter, tatt superheltfilmer fra sjangervare til blockbusterformat. De er blitt mer troverdige både fysisk og psykisk. Samtidig betyr det at en angstfylt superheltskildring «for voksne» fra Reaganæraen nå er blitt mainstream. Årets filmversjon av myten vil nå langt flere enn tegneseriene, og sannsynligvis definere Supermann for vår generasjon på samme måte som de naive Christopher Reeve-filmene gjorde for en tidligere.

Så får framtidas kulturhistorikere finne ut hva det sier om oss.

Bår Stenvik er journalist og forfatter.