«Vildskab og - usædelighed»

Nydelig utgave av en halsbrekkende selvbiografi.

BOK: Forfatteren, juristen og begersvingeren Conrad Nicolai Schwach (1793-1860) er best kjent for å ha diktet sangen «Der Nordhavet bruser». Men han skrev også sine memoarer. «Erindringer af mit Liv 1790-1830» ble skrevet i 1848, men aldri utgitt. Manuset slo ned som en bombe da det ble oppdaget og trykt i utvalg i 1992.

Når foreligger en komplett, forseggjort utgave av dette enestående manuskriptet, tilrettelagt og redigert av Arild Stubhaug og Kamilla Akselsen med register, noter og tilbehør. En mer avslørende tekst om norsk dagligliv i tida før og etter 1814 finner du ikke. Her får alle sitt pass påskrevet, inkludert forfatteren selv. Schwachs versjon er en underground-saga fra en epoke som gir ordet utsvevende nye dimensjoner.

Utsatt bryllup

Jeg «foretrak det sværmende Libertinerliv» og «fortsatte i stedse stigende Vildskab og - Usædelighed», skriver Schwach i 1817, etter at han velger å utsette giftermålet med sin kjæreste. Ikke hadde han penger, fordi «under den Levemaade, jeg da førte, blev af mine Indtægter Intet til overs». Dessuten ønsket han å feste, drikke og forføre kvinner framfor å slå seg til ro mellom hjemmets fire vegger.

Etter at han tre år seinere likevel giftet seg, foretrakk han å flytte til Arendal, der han ble sakfører. Å bo i Christiania er utrygt - av flere grunner. For det første hadde han pådratt seg gjeld etter sin hemningsløse livsstil. For det andre frykter han at hans nyslåtte brud kan komme til å oppdage ting hun «ikke skulde lære å kjenne». Byen var tross alt ikke så stor, og Schwach hadde et betydelig rykte som såkalte libertiner og levemann etter betydelige mengder nattlig «Qvindfolkcommers».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sterk humor

I Arendal roer han seg litt ned. «At jeg, som ved to Sygdomme havde lært at kjende Farerne ved Omgang med løse Fruentimmer, nu som Nygift skulde fortsætte slig Omgang, vilde ha været samvittighedsløst og ligefrem abject og dertil var jeg ikke sjunken.» Ord som «abject» - som betyr frastøtende - er i denne vakkert utstyrte boka forklart i margen, i likhet med en rekke andre ord og formuleringer. Dermed blir teksten mer tilgjengelig. Om man i første omgang føler at den litt oppstyltede 1800-talls stilen byr på motstand, vil man etter hvert komme inn i dette språket og snart se humoren i kontrasten mellom form og innhold i denne historien, som til tider byr på nærmest surrealistiske opptrinn fra samtidas dagligliv.

Om Schwach personlig levde litt mer ordentlig som ektemann, svikter ikke hans evne til å observere omgivelsene. Gjennom hele boka gir han skildringer av samtidas kjente menn og kvinner. Han er ikke så opptatt av deres offisielle gjøremål og image. Schwachs anliggende er å skildre deres privatliv, i høyeste grad på godt og vondt.

Stinkende advokat

Folk i høye stillinger blir avfeid som ubegavete, forfyllede, illeluktende og latterlige. Både kvinner og menn få beskrevet sin hang til erotiske utskeielser og drikkfeldighet. Om den kjente juristen Bredo Henrik von Munthe af Morgenstjerne skriver Schwach at han var en «decideret Fraadser», som uten å spise mer enn litt brød og ost, tømte i seg én hel flaske rom, én flaske konjakk og én flaske akevitt, mens han stadig snakket «flydende, interessant og vittig». Schwach forteller at mannen stinket forferdelig, ettersom han aldri renset tennene, og at han etter middag sov, mens han ga «ikke blot de gasartede men ogsaa de mer substansielle Affødninger af det fraadsende Maaltid frit Spillerum, og hans Sovekammer var opfyldt af Stank».

Når disse observasjonene hever seg over sladdernivået, er det fordi denne boka gir et utfyllende bilde av Norge i perioden før religiøs vekkelse og moralsk opprustning seinere i århundret fikk et gjennombrudd. I Schwachs verden er fyll, hor, festing og fråtseri en del av den daglige orden i kongeriket. Schwach forteller både om bordeller der høytstående embetsmenn fikk tilfredsstilt sin trang til unge gutter og om et horehus der tolv unge jenter står nakne oppetter veggene mens verten går omkring med «Talglys, som han et efter andet tændte og plantede i Tøsernes opadvendte Kjønslem som i en Lysestage». Avskylig, konkluderer Schwach, men også lattervekkende.

På horehus med lege

Forfatteren tar seg selv med i dragsuget. Det kunne for eksempel vært fristende å sitere hele hans beretning om det han kaller «et aldeles vilt bryllup på Gjøvik». Det skal i stedet anbefales til høytlesning ved bordet i julebordsesongen - en garantert latterbombe. Her går det unna i et halsbrekkende tempo i flere dager, mens gjestene gjør sitt beste for å knuse inventar, vinduer, flasker, tallerkner, trapper og så videre på den velutstyrte bondegården. Schwach er selv en av de mest aktive og driver på inntil han nærmest besvimer.

Schwach forteller også hvordan han setter barn på opptil flere tjenestejenter, i en periode han seinere ville ønske han «kunde udslette af mit Liv, af min Erindring og min Historie». Han forteller hvordan han kom til Christiania fra Danmark, der han er blitt smittet av gonnoré, som han må bli kvitt før han kan oppsøke sin kjæreste. Han blir behandlet av en viss Cand. Medicinæ Jens Knoph, som etter hvert forsikrer Schwach at han er frisk. De to går sammen på horehus for å teste helbredelsen, som likvel viser seg å være mislykket. I det hele tatt. Her er nok av både groteske og nærmest sjokkerende observasjoner fra en tid skolebarn i 17. mai-taler får omtalt som «det nasjonale gjennombrudd».