«Vilje, makt, vilje til makt. MILF power.»

Birgitte fra «Borgen» var den eneste statsråderfaringen hun hadde. Nå skal hun lage boklov. Les åttende kapittel av valgføljetongen «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

8. Boklovstilen

Kapittelet der to store menn går under, den tredje direktøren blir gissel og Karl Georg Byrkje ender opp på fanget til dem alle.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.
Les 4. kapittel.
Les 5. kapittel.
Les 6. kapittel.
Les 7. kapittel.


Marie Bech står med
ryggen til. Hun studerer linjene i et bilde hun har fått hengt opp på statsrådkontoret. Noe er lånt fra Samtidskunstmuseet og andre fra institusjonene. Noe er kunst hun har valgt selv, og blant dem er en vev av Annemerete Fredriksdatter Byrkje. Hun hører at besøket blir vist inn til møtebordet som er dekket av to fruktfat, vannmugger og kaffekanner. Praten stilner bak henne. Stoler blir dratt forsiktig ut. Disse sekundene får hun overtaket. Hun har sett Birgitte i Borgen gjøre det på denne måten, la gjestene sette seg, tro de er komfortable, få følelsen av at dette er et stabiliserende møte, et orienteringsmøte, en koselig oppdatering om status i en pågående sak, før hun snur seg brått, stadig med et vinnende smil, ikke bare et vinnende smil, ei seierssikkert smil, før hun kjører det innøvde showet, ser opp for alle finter og viser dem hvem som virkelig har makten.

Birgitte fra Borgen var den eneste statsråderfaringen hun hadde, men Kirsten på forkontoret hadde all slags erfaring fra alle slags ministre gjennom flere år. Anniken var den sosiale, men ofte reservert og sjenert sammen med folk. Hadia behersket folk og snakket litt med alle slik at alle skulle føle seg sett, men var egentlig einstøingen av de to siste ministrene. Lunsjen Marie og Kirsten hadde på forkontoret, var svært viktig. Marie fikk vite alt i løpet av 40 minutter. Mest av hva man ikke gjør og hvilke signaler man ikke sender ut — og at det var greit å gjøre alt man hadde sett Birgitte i Borgen gjøre. Marie skulle portretteres av Dagbladet Magasinet om en time og ti minutter og måtte huske å si dette: at Birgitte i Borgen var hennes statsrådsskole. Det ville vise noe moderne. Vilje, makt, vilje til makt. MILF power. Det måtte hun passe på å ikke si.

Hun står kanskje noen sekunder for lenge og det blir fryktelig dramatisk når hælene klikker i parketten og hun setter seg ved enden av bordet, et stykke frem på stolen, som om hun har tenkt å enten velte bordet eller bare bli værende noen sekunder. Geir Mork, big shot i Gyldendal, ser blek ut bak brunfargen. Han er den som har mest å tape, tenker kulturministeren. Kristenn Einarsson, direktøren i Forleggerforeningen og den mest påvirkningsmektige av dem, har fremdeles det gutteaktige smilet når hun hilser, men hun skal snart tørke det av ham. Mork og Einarsson sitter ved siden av hverandre. Hun hater at det er slik i møter, at de slemme guttene sitter sammen, men hun får skylde seg selv og Birgitte-fra-Borgen-poseringen i begynnelsen. Anne Aasheim fra Kulturrådet er på andre siden og har sminket seg som noe fra Berlin på David Bowies tid, hardt og uforsonlig mot de røde brillene.

Nå gjelder det. Hun må ikke vike. Ikke tenke på noe som er morsomt, hyggelig eller koselig. Dette må ikke ende i den vanlige konsensusen hun kjente så alt for godt fra sin tid i kulturlivet. Man snakket om opplevelsene sine, hvem man kjente og så kom man til slutt til «saken», hvis det var noen sak. Kulturlivet i Norge dreide seg oftest om å bekrefte hverandre og kjenne at man sto sammen og gjerne utpeke en fiende eller to som, hvis hun skulle være helt ærlig, neppe kunne bringe kulturlivet videre til et høyere nivå av profesjonalitet — og utvikle det. Hun måtte heller ikke tenke på historien som gikk rundt i departementet om at forleggerforeningens tidligere leder, Geir Berdahl i Oktober, gjorde en sms-blødme under utformingen av bokloven. Marie Bech så for seg hvor koooselig alt var, at bransjen satt på fanget til statsråden og ble matet med wienerbrød og Geir Berdahl skrev meldingen «Jeg elsker deg mer enn noensinne» og sendte avgårde. Meldingen havnet hos Anniken Huitfeldt, men skulle egentlig sendes Berdahls kvinne som også heter Anniken.

«Velkommen hit», sier Marie Bech.

Dette er det mest hyggelige Dette er det mest hyggelige hun har tenkt å si. Ikke smil, ikke en eneste gang. Smiler du, sprer du tvil. Sprer du tvil, tar de deg.
«Takk», sa Kristenn Enarsson fra Forleggerforeningen og åpner den øverste skjorteknappen. Geir Mork er for kul eller sjenert til å se opp fra notatblokken sin.
«Hva?» sier han.
«Velkommen, Mork.»
«Takk. Gjatulejej med jobben», sier han. Wow, tenker Marie. Så det var sant det Kirsten på forkontoret hadde sagt om R og J. Ikke fokuser på de rare r-ene hans. Da mister du grepet om møtet.
«Bokloven», sier Marie så surt at det høres ut som «finankrise». Hun lar det henge, løfter en bunke papirer mot seg og blar i dem. Papirene er blanke, men det vet ikke de andre. De har nok med seg selv.
«Hva tenker denne regjeringen, da?» spør Anne Aasheim.
Jasså, her var teknikken til trioen. Kvinne snakker best med kvinne, hva?

Anne Aasheim var ren på fingrene. Hun fikk gå først inn i minefeltet. Aasheim hadde blitt headhuntet av Anniken Huitfeldt som hadde fått det for seg at ledelse var noe kulturlivet burde satse på, ikke bare slubbertaktige kulturfolk i godt gasjerte stillinger. Gode ledere. Anne Aasheim var den fremste av dem og måtte reddes ut av sjefredaktørstolen i Dagbladet før hun ble ødelagt der.

Anne Aasheim forstår ikke helt hvorfor hun er invitert. Klart skal direktøren i Kulturrådet ha god og jevnlig kontakt med statsråden, men da hun så de to bokmogulene i resepsjonen, sittende så tett i en toseter at det ikke var plass til en diktsamling mellom dem på grunn av en unge som absolutt også skulle sitte der med en hvit ipad mini, ble hun i stuss.

«Leser du bøker på denne?» hadde Einarsson sagt til ungen.
«Nei», sa ungen.
«Hvorfor ikke?» hadde Einarsson spurt.
«Gidder ikke bøker. Spiller i stedet.»
Einarsson hadde dratt frem sin egen ipad fra dokumentmappa.
«Kan jeg vise deg noe?»
«Døh, du er ikke kulere fordi om du har større ipad», hadde ungen svart.
Geir Mork hadde begynt å fnise.
Anne Aasheim hadde ikke skjønt at de skulle i samme møte før de ble tatt ut av heisen og ført inn over glassbroen mot det helligste.

«Bokloven», sier Marie Bech og knekker fingrene på en ubehagelig måte, «er ikke denne regjeringen begeistret for.»
«Ja vel, den er vedtatt, men vi har ikke tenkt å implementere loven. Vi liker ikke ideologien i loven. Både Konkurransetilsynet og en mengde rapporter er på vår side. Alt dette vet dere jo.»
«Men ... Venstre... på landsmøtet», sa Einarsson, og skjelver på leppene.
«Venstre er helt ute av bildet. De er nok med på budsjettene, men ikke mer.»
«Det går vi ikke med på», sier Geir Mork.
«Jo, det gjør dere. Sammen med Mads Nygaard i Aschehoug og Tom Harald Jensen i Cappelen Damm skal dere tillyse en pressekonferanse like etter min pressekonferanse om boklov klokken 1100 i morgen. Mediene har ringt helt siden jeg fikk nøkkelen, som om det gjelder livet.»
«Det gjør jo det. Distriktsbokhandlerne vil ikke kunne...»

«Hør, Einarsson. Nå må dere slutte å bruke distriktsbokhandlene som gisler. De vil selge ranslene og fargeleggingsbøkene sine i fred og ha minst mulig med vanskelig litteratur å gjøre. Markedet og leserne vil videre. Se på film og musikk. Nå må dere snu alle motargumentene til noe positivt for dere selv slik at dere kan beholde jobbene deres også etter pressekonferansen min.»
«Vi har ikke fortjent å bli behandlet slik», sier Geir Mork.

«Jeg tilbyr dere en mellomløsning som demper fallet. Jeg avlyser ikke bokloven i morgen, men sier at regjeringen venter med å iverksette den. I mellomtiden forlenger vi bransjeavtalen med ett år og fortsetter å utrede. Det vi utreder er friprisen, med tanke på å få et velfungerende bokmarked som er vidt forskjellig fra det vi har i dag. Nå vet dere utfallet av utredningene og jeg tenker vi sier at dere er med på notene på pressekonferansen deres. Gjerne være kritiske, ja vel. Men det skal være femti prosent optimisme og fremtidstro. Vi kommer til å følge nøye med. Som statsråd er jeg ferdig med denne saken i morgen. Lar den utredes og ligge i skuffen til vi er klare med en ny offensiv. Alle henvendelser om boklov og eventuelle nye møter, går via personlig sekretær Karl Georg Byrkje. Han har ganske brede fullmakter fra meg i en sak som likevel skal styres et bestemt sted», sier Marie Bech, krøller et ark og sikter på søppelbøtta under en av lampene. Hun reiser seg.

«Og hva om vi ikke finner oss i dette?», skriker Einarsson, på tynt, islandsk vis, som en lomvi.
«Ja, det glemte jeg», sier Marie Bech, setter seg ned igjen og vender seg mot Anne Aasheim.
«Det kan også tenkes at vi vurderer Kulturrådets eksistens. Eller vi kan ta Kulturrådet litt ned. Innkjøpsordningen av bøker til biblioteker har ikke vært kritisk evaluert eller rørt på svært mange år. Kanskje vi kan slanke innkjøpsordningen kraftig uten at publikum merker noe som helst. Eller da den helt bort, slik at dere får motivasjon til å satse på ebøker?»
«UJETTFEJDIG!»

Geir Mork ser ut som han ikke puster ut luften han drar inn. Ansiktet blir større og større og skifter farge. Skjorteknappene truer med å skyte Anne Aasheim midt mellom brilleglassene. Einarsson bokser ham lett på kinnet for å hindre ham i å implodere.

«Han blir slik når han er sint», sier Einasson og klyper hardt i bordplata.
«JEG TROR IKKE DETTE. JEG NEKTER Å TRO...»
«Sssj, Kristenn, ikke snakk i versaler», sier Anne Aasheim.
«..at Høyre er et slik parti. Er det Frp som står bak, er det det? Hva?»
«Statsråden er fra Høyre», opplyser Marie Bech.
Nå forstår hun hvordan Lars Sponheim følte det inni seg da han snakket om seg selv i tredje person. Det er nesten seksuelt pirrende.
«Men, men, hvem skal utrede?» spør Geir Mork. Han er sunnmøring og vet at når det er lite igjen av kjøttbeinet, gjelder det å gnage.
«Minerva og tankesmien Civita er i ferd med å lage et kulturforskningsinstitutt med Anne Britt Gran fra BI i ledelsen.»
«Men hun er da vår?» måper Einarsson.
«Nettopp. Sukre pillen», smiler Bech.

Hun reiser seg igjen og ber Kirsten sende inn Karl Georg Byrkje. Hun introduserer ham. Dressen er ny, det ser hun. Skjortevalget er elendig, men det får de fikse. Byrkje har dress, han er hennes dress, han skal håndtere disse kjøterne hvis de begynner å pipe eller bite.

Byrkje legger en lapp med mobilnummer og epostadresse på bordet, i påvente av at visittkortene skal komme fra trykkeriet. Han oppfatter stemningen. Når Annemerete har vært i ferd med å gråte på grunn av en eller annen dum utstilling eller kunstnerisk krise, har han pleid å hente Kleenex.

Einarsson tørker nesen på ermet til Varner-dressen og tar Byrkjes hånd som om det sto ild ut av den. Mork har resignert og blitt 146 centimeter lav. Han hulker og labber tungt over parketten.
«Ho deeeej», hulker Mork, «skulle hatt en kald kuk i jæva.»
Karl Georg Byrkje hører hva Mork sier, men kommenterer ikke at statsråden faktisk har hatt det, bortsett fra at den var kroppstemperert, rød og av plast.

Karl Georg Byrkje sier ingenting. Han er nå regjeringens mann. Mobilen hans ringer mindre enn sju minutter etterpå.

9. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer