Vilje til bevegelse

ISRAELS STATSMINISTER Ariel Sharon og palestinernes president Mahmoud Abbas har vist at de besitter noe som har vært mangelvare i konflikten i Midtøsten de siste tragiske årene: De har vist vilje til å bevege konflikten, de har vist besluttsomhet og lederskap. Israels tilbaketrekking fra Gaza skaper en ny situasjon, og håp om forhandlinger. Men det er et skjørt håp som få våger tro på ennå. Med beslutningen om å evakuere alle de israelske bosettingene på Gazastripen, trekke israelske militære tropper helt ut og overgi området til palestinerne, har Sharon vist godt lederskap. Han har endret syn på hvordan Israel best sikrer sine fundamentale interesser, og argumenterer nå for å avvikle i hvertfall deler av okkupasjonen. Ved å kjempe beslutningen gjennom all intern motstand, og deretter gjennomføre den smertefulle evakueringen, med bruk av makt mot egne innbyggere, har han vist et mot og en besluttsomhet som han bør berømmes for.Evakueringen forløp bedre enn fryktet, ikke minst fordi mange bosettere flyttet frivillig. De respekterte flertallet i Israel og demokratiets spilleregler. Evakueringen tok ti dager, og bosetterne vant sympati hjemme og ute. Om to-tre uker vil alt militært personell være trukket ut, og hele Gaza overlates til palestinerne. Derfor må vi gratulere Sharon.

NÅR EVAKUERINGEN gikk bedre enn fryktet, var det også fordi Abbas lykkes med å hindre forstyrrelser fra palestinske grupper. Han har endret det palestinske lederskapets strategi, og satser på ikke-voldelig avslutning av okkupasjonen. Ved å sikre tilnærmet ro og bidra til Israels tilbaketrekking fra Gaza, har Abbas vist godt lederskap. Abbas forsøker å gi håp til alle palestinere om en ny fredsprosess, og vise i handling at han mener alvor. Han har lykkes med å fremforhandle en våpenhvile med de fleste ytterliggående grupper. Han reformerer sikkerhets- og politistyrkene for å sikre lov og orden i Gaza, og brukte dem til å hindre vold mot israelske bosettere under evakueringen. Når Abbas overtar kontrollen over Gaza, kan han fjerne kontrollposter, oppheve ferdselsforbud, og gi alle adgang til strendene på nytt. Dette vil i seg selv gi de 1,4 millioner innbyggerne et bedre liv. Derfor må vi gratulere Abbas. De to lederne vil trenge både kløkt og mot framover. Israels tilbaketrekking fra Gaza kan innlede en ny fredsprosess. Men den kan også utløse en serie uoverkommelige komplikasjoner. Sharon har flertall bak seg i Israel, men flertallet mot seg i eget parti. Det er uvisst om koalisjonen med Arbeiderpartiet overlever høsten. Hvis ikke, kan det bli nyvalg, som «Bibi» Netanyahu, Sharons rival i Likud, posisjonerer seg for å vinne for å stoppe prosessen. Abbas sliter med konflikter både innen PLO, innen sitt eget parti Fatah, med opposisjonen og med grupper som vil bruke vold. Han må vise at han kan holde ro og orden i Gaza, fordi kaotiske tilstander etter tilbaketrekkingen kan knuse håpet om en ny fredsprosess. Men å sikre ro kan kreve bruk av politi og våpen mot opposisjonen. Enkelte væpnede oppgjør mellom fraksjoner innen Fatah tegner ikke godt. Han vet han må lykkes i parlamentsvalget i januar, hvor Fatah må stå samlet for å vinne. Sharon gir Abbas lite drahjelp. Løftene fra tidligere toppmøter er ikke innfridd. Sharon vil først se Abbas ta effektive tiltak for å avvæpne Hamas, Jihad og de andre. Han har ikke råd til å fremstå som ettergivende. Abbas, på sin side, har ikke råd til å fremstå som å gå Israels ærend ved å bruke makt mot grupper som i egne øyne sloss mot en okkupant. Begge vet at egne handlinger kan bidra til den andres fall.

ETT VIKTIG SPØRSMÅL for Abbas er om Gaza blir lukket ute fra omverden. Det er fire veier ut: via israelsk territorium, sjøveien, luftveien, og via Egypt. Det er behov for en sikker passasje mellom Gaza og Vestbredden. Dette er vanskelige forhandlinger fordi de handler om vitale interesser for begge parter. Israel vil kontrollere passasjerer og gods inn i og over Israel, og alt gods inn i Gaza. Det er lettere å finne veier ut, men for palestinsk økonomi er kontakten med Israel avgjørende. Ett annet avgjørende spørsmål er hva Sharons plan er for Vestbredden. Varsler evakueringen av fire bosettingene i forrige uke at det planlegges flere? Eller vil han annektere store deler til Israel? Når mulighetsvinduet er så smalt, må det internasjonale samfunn bidra. Press på partene hjelper lite alene. Det trengs tiltak som øker tilliten på begge sider om at en politisk prosess er mulig. Det trengs tiltak som får hver enkelt parts handlinger til å fremstå, ikke som en konsesjon til den andre, men som tiltak for å bedre egen befolknings sikkerhet og velferd. I forhold til hverandre er partene låst i et null-sum-spill som alltid fører dem tilbake til våpenbruk. Utenforstående kan bidra med belønning for tiltak som peker fremover og øke kostnadene ved de som truer prosessen. Dette er poenget med det såkalte «veikartets» parallelle krav: Partene må rede i eget hus uten å vente på at den andre parten reder først.

DEN ENESTE utenforstående som har pressmidler, er USA. Utenriksminister Rice fører et hektisk diplomati. Hun oppmuntrer begge ledere til å gå videre. Hun har garantert Sharon at USA ikke vil kreve tilbakelevering av de store bosettingene på Vestbredden, hvis Israel aksepterer opprettelsen av en palestinsk stat. Hun har garantert Abbas at palestinerne vil få en levedyktig stat, hvis de kan garantere for Israels sikkerhet. Hun smører med penger.Norge bidrar også. Tilbaketrekningen fra Gaza har norsk støtte med forventning om at Israel fortsetter prosessen etter «veikartet for fred» mot forhandlinger med palestinerne om en tostatsløsning i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon 1397 fra 2002. Som leder for giverlandsgruppen støtter Norge bestrebelsene regjeringen gjør for å bedre dagliglivet for palestinerne. Skal palestinerne følge «veikartet», må Abbas avvæpne militser og ta monopol på væpnet makt. Sharon må stoppe bosettingspolitikken.

DET ER IKKE NOE POENG i å stoppe rivingen av bosetternes hjem i Gaza, slik Dagbladet krever. Palestinerne selv ønsker nye boliger som er bedre tilpasset deres behov. Det er viktigere å ta vare på veksthus og annen produktiv infrastruktur som kan gi arbeidsplasser og inntekter. Kampen mot voldsbruken kan ikke vinnes med militær makt mot Hamas, Jihad og de andre på lang tid ennå. Abbas og hans regjering må yte bedre offentlige tjenester, gi bedre velferd og omsorg til fattige og arbeidsløse, gi mer sikkerhet i dagliglivet, slippe til nye politiske ledere, skape mer håp om avvikling av okkupasjonen og egen stat. Håpet er skjørt. Særlig de to-tre neste ukene gir farlige muligheter for alle som ikke ønsker en fredsprosess: Enten klarer de å gjennomføre aksjoner, og kan utløse represalier. Eller de som forsøker å kontrollere dem, bruker midler som kan utløse hevnaksjoner. Når Abbas overtar hele Gaza, trenger han god og mye hjelp raskt. Sharon trenger støtte så han kan ta neste skritt.