Vilje til forskings- finansiering?

STORTINGET besluttet som en av sine siste saker før sommerferien, at medisinsk forskning skal være ett av fire prioriterte innsatsområder i norsk forskning i årene som kommer, og at den samlede forskningsinnsatsen skal dobles. Men det hjelper lite med store ord om økt satsning på forskning når Regjeringen og Storting i praksis gjør det motsatte. I dag eksisterer det bare vilje til forskning - ikke vilje til finansiering. Stortinget har sluttet seg til Regjeringens forslag om at den samlede forskningsinnsatsen økes til tre prosent av brutto nasjonalprodukt innen 2010. Det offentlige skal bidra med en prosent, og det private næringsliv med resten. Den offentlige ressursinnsatsen bestemmer politikerne selv, og det er derfor realistisk at de offentlige forskningsinvesteringene kan komme opp i en prosent av BNP. Men å skaffe til veie midler fra næringslivet til forskning på ikke-kommersielle områder, har vi ingen tradisjon for å klare her i Norge. Dessverre inneholder verken meldingen eller Stortingets føringer en langsiktig strategi for å få private selskaper på banen. Vedtaket om at gaver fra næringslivet på mer enn 5 millioner kroner automatisk skal utløse et tilskudd fra staten på 25 prosent av gavens verdi er et godt forslag, man lagt fra tilstrekkelig for å nå målsetningen.

JEG REGISTRERER at Storting og Regjering ikke omtaler frivillig sektor som en mulig fremtidig finansieringspartner for norsk forskning, og at frivillig sektors bidrag til medisinsk forskning ikke tillegges vekt; verken i meldingen eller i Stortingets behandling, selv om flere av de frivillige organisasjonene innen helse- og sosialfeltet bidrar med betydelige midler hvert år. Tall fra Europen Cancer Research Managers Forum (ECRM) som ble offentliggjort i mai 2005, viser at den direkte norske ressursinnsatsen til forskning på årsaker til kreft og forebygging og behandling av kreft er rundt 180 millioner kroner i året. En tredjedel av denne direkte ressursinnsatsen er offentlige midler. Kreftforeningen bidrar med, og prioriterer bruken av, de øvrige to tredjedeler ved å kanalisere innsamlede midler og gaver fra det norske folk til kreftforskningen. Bidrag fra næringslivet - utover de betydelige summene som legemiddelindustrien kanaliserer inn i klinisk utprøving og forsking - glimrer med sitt fravær.

STORTINGET har slått fast at et av de prioriterte innsatsområdene i morgendagens medisinske forskning skal være grunnforskning, og Regjeringen og Storting er enige i at grunnforskning skal være et særlig offentlig anliggende. Undersøkelser foretatt av Norstat våren 2005 viser at det er en bred oppfatning i befolkningen og blant fagfolk om at forskning generelt, og grunnforskning spesielt, er det offentliges ansvar. Hele 9 av 10 nordmenn mener at det overordnede ansvaret for finansiering av forskning knyttet til kreft, skal ligge hos staten. Folk stiller seg klart negative til at grunnforskning baseres på innsamlede midler og andre frivillige bidrag fra privatpersoner. Men det er denne situasjonen vi har i dag! I dag går ca 80 % av Kreftforeningens bidrag til kreftforskningen til grunnforskning. Derfor ønsker Kreftforeningen en ytterligere avklaring av hvem som skal ha hovedansvaret for den langsiktige finansieringen av forskning generelt og grunnforskning spesielt, og hvilke tiltak Regjeringen vil iverksette for å innfri Stortingets målsetning om at grunnforskning skal finansieres av offentlige midler - uten at omfanget går ned, og uten at midlene tas fra klinisk virksomhet. Dagens situasjon er uholdbar også av flere grunner: Kreftforeningen kan vanskelig fortsette å tilføre grunnforskningen midler dersom dette ikke er i tråd med forventingene til våre givere. Dersom våre forventninger om 30 prosent inntektsreduksjon som følge av Stortingets vedtak om å gi Norsk Tipping monopol på spilleautomatene fra 2006 slår til, vil dette også bety vesentlig mindre penger til kreftforskningen.

I LØPET AV de siste 50 årene har vi fått en tredobling av antallet krefttilfeller i Norge. I årene fram mot 2020 forventes det en økning på 26 prosent, samtidig som flere vil leve lenger med kreft. Det betyr at Norge må bruke mer penger på kreftforsking for å kunne møte en stadig økende pasientgruppe med et best mulig behandlingstilbud - ikke ett som blir akterutseilt fordi kreftforskningen mangler penger. Norge bruker mindre penger på forskning enn land det er naturlig å sammenligne oss med . Vitenskaplig produksjon innen medisinsk og helsefaglig forskning er lavere enn i de fleste OECD-land - og lavest i Norden. Den nye nasjonale kreftstrategien som ble overlevert til helsestatsråden i juni i 2004, viser at forskningsutfordringene står i kø. Her er noen eksempler: Den pasientnære forskningen må videreutvikles, det er behov for å kombinere ulike behandlingsprinsipper, og vi har liten kunnskap om hvilke rehabiliteringsopplegg gir best effekt for ulike kreftsykdommer. Fjorårets evaluering av norsk klinisk forskning i regi av Norges Forskningsråd konkluderer med at denne typen forskning har sakket betydelig akterut sammenlignet med andre land i Europa og USA.

JEG OPPFATTER Forskningsmeldingen som et usedvanlig optimistisk dokument, men som neppe vil representere et veiskille for norsk forskning. Men en dobling av ressursene til forskning vil være svært velkomment i et fagfelt som er betydelig underfinansiert i forhold til oppgavene. Den eneste muligheten for å få til økt og forutsigbar finansiering av medisinsk forskning, er at myndighetene, privat og frivillig sektor inngår et langsiktig partnerskap. Det er i statens interesse å få bedre oversikt over hvordan midlene til forskning blir prioritert. På samme måte er det i statens interesse å sikre at framtidig forskning ikke blir skadelidende når frivillige eller private aktørers midler bortfaller. Her har morgendagens stortingspolitikere et spesielt ansvar! Et første tiltak bør være at midler fra frivillige organisasjoner på mer enn 5 millioner utløser tilskudd fra staten på samme måte som gaver fra næringslivet.