Viljeløse Sissel

Sissel Kyrkjebø synger fortsatt som en gudinne, men hennes platecomeback blir en stor nedtur fordi hun har fått et altfor slapt låtmateriale å jobbe med. Det er den viljeløse artistens skjebne; hun må ta det hun får.

Her er Sissels nye album låt for låt:

«Weightless»: Den eneste låta som er igjen fra Sissels havarerte seksmillioners USA-prosjekt, skrevet av den sparkede produsenten Rob Hyman og hans team. En av platas klart beste låter med sitt høytidelige og majestetiske preg. Det er noe vektløst og overjordisk over Sissel der hun flyter som en sangens gudinne over Jørn Dahls smarte programmeringer. Det hele toppes med et strykearrangement og en obosolo som sender Sissel lukt inn i den norske folkesjela.

«Carrier of a Secret»: Skrevet av produsent Jørn Dahl. Er sammen med «Weightless» med på å gi plata en bra start. Sterk og voksen poplåt som Sissel får til å fly når hun akselererer i refrenget. Resten av verdens underholdningsartister (Celine Dion, Barbra Streisand og Mariah Carey) står igjen som sinker på startstreken når Sissels lepper glir fra hverandre og universet fylles av hennes totalt uanstrengte og vidunderlig reine røst. Låta beviser at Sissel kan ta verdensmarkedet i morgen bare grunnlaget - altså låtene - er i orden. En hit!

«Should It Matter»: Vokalen er fortsatt sjeldent betagende, men påfallende anonym ballade signert Lene Marlin.

«All Good Things»: Plateartister som selv skriver låter, og således er avhengig av at disse er bra, leverer ikke fra seg sine beste låter. Sissel har lidd den skjebne at hun har fått likegyldige låter fra Lene Marlin og Morten Abel som ikke er bra nok til å være med på deres egne skiver. Melankolske «All Good Things» er nærmest viseaktig i sin enkelhet, men den representerer først og fremst drepende likegyldig popmusikk. Og en moderne, ung og selvbevisst kvinne anno 2000 synger da ikke gammelmodig vås som «All good things come to the one who waits».

«Lær meg å kjenne»: Denne gamle salmen bryter helt med platas uttalte pop-profil, men er likevel et riktig grep. Samplinger skaper en nåtidig ramme rundt en norsk folketone som er tidløst vakker. Det finnes ikke ett menneske på denne kloden som synger salmer flottere enn Sissel. Hun tolker teksten med oppriktighet, og i Jørn Dahls produksjon er det rom både for apokalyptiske og håpefulle tolkninger.

«Keep Falling Down»: Popmusikk som er så temperaturløs og blodfattig som «Keep Falling Down» godtas antakelig bare av godt voksne nordmenn som bare oppsøker en platebutikk hver gang Sissel kommer med en ny cd. Velprodusert, men konturløs.

«Better Off Alone»: Plata forsvinner inn i likegyldighetens tåke. Slapp dusinvarepop under Sissels verdighet.

Hør en smakebit fra låta her!

«Sarah's Song»: Datter til mor -tekst skrevet av Sissel selv og Jørn Dahl. Skissen til en fin låt, men også denne låta framstår som merkelig pregløs.

«One Day»: Stargate-teamets plaster på såret -låt etter at Celine Dion stakk av med «Titanic»-hiten «My Heart Will Go On». Svulstig og amerikanisert kopi uten at det er en hit.

«Where the Lost Ones Go»: Meget vellykket duett med Espen Lind. Det stråler av låta, som har fargespekteret, tilslaget og melodiinstinktet som plata ellers er så fattig på. En elskelig pomp og prakt-ballade der de to synger som om de skulle være skapt for hverandre.

«We Both Know»: Det låter mer oppriktig når Lene Marlin synger sine små, tankefulle kassegitarviser enn når hun gir dem til Sissel. Sissel bruker stemmen sin på en annen og mye mer neddempet måte enn man er vant til, men låta er ikke sterk nok til å heve plata fra et skuffende middelmådig nivå.

MANGLER VILJE: Dagbladets anmelder har lite godt å si om Sissels nye album, og betegner artisten som «viljeløs».