Viljen til forskning

«Kanskje problemet egentlig bunner i at Norge lenge har vært et ganske forskningsfiendtlig land.»

FJORÅRETS forskningsmelding («Vilje til forskning») var et meget godt dokument for alle som mener at det er viktig at vi i Norge satser mer på forskning, der innsatsmålet nå er å komme opp i 3 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt (BNP) innen år 2010. Tilsvarende målsettinger er imidlertid tidligere gjentatte ganger blitt forlatt når festtalene skulle følges opp med budsjett og bevilgninger. Det inntrykket en lett kan sitte igjen med etter mange skuffelser er at myndighetene speiler seg i folkemeningen og tenker som så at pengene kommer jo opp av noen hull i Nordsjøen allikevel, så hvorfor trenger vi å bry oss med forskning når det er så mange andre og viktigere oppgaver å ta fatt på?

KANSKJE PROBLEMET egentlig bunner i at Norge lenge har vært et ganske forskningsfiendtlig land, målbåret først av alt gjennomen elitistisk skepsis til naturvitenskapelig forskning. En viktig del av årsakene her ligger i en langvarig men misforstått antipositivistisk holdning innen toneangivende samfunnsdebatterende kretser, omgitt av tilstrekkelig mange klakører til at det har nedfelt seg et inntrykk av at naturvitenskapene omtrent er roten til alt ondt. I sin tur tok dette feste også i våre barns lærebøker og i lærerstabene, og på den bakgrunn er det kanskje ikke så rart at realfagsklasserommene i dag står nesten tomme? Senere kom så postmodernistene som med sin kunnskapsrelativisme gikk til et nytt angrep på naturvitenskapene. Og mens denne debatten i andre land begrenset seg til mer esoteriske filosofiske kretser, ble det hos oss ofte tatt både bokstavelig og på det dypeste alvor, og hvis noen prøvde å protestere så var hun positivist, alternativt reduksjonist! Det får være som det vil innen de filosofiske lekegrindene, men her har smitteeffektene ut i samfunnet vært uheldige. Det var derfor gledelig at Bondevik II la an en helt annen tone hva angikk forskning, også applaudert av den daværende opposisjonen. Dette toppet seg ved forskningsmeldingen, der regjeringen åpenbart ville følge opp de vanlige gode ønskene ved virkelig å vise vilje til forskning. Innstillingen ble også tatt positivt imot i Stortinget, og budsjettforslaget ble det beste noen gang for forskningen, bortsett fra at den «friskmeldingen» av instituttsektoren som meldingen meget klart tok til orde for åpenbart ble trukket tilbake. Stoltenberg II hadde ikke tid (vilje?) til å endre noe særlig på dette budsjettet, bortsett fra å trekke tilbake ikke mindre enn 25 milliarder kroner fra forskningsfondet. Avkastningen her ville alene kunne ha gitt over 1000 nye forskerårsverk, noe som alene kanskje betyr at vi kan se langt etter prosent av BNP innen 2010, hvis Djupedal ikke skulle komme med en klar kursendring denne høsten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅ VAR DET forskningsinstituttene: I løpet av de siste 20-30 år er de statlige basisbevilgningene til de frittstående teknisk-industrielle instituttene, som skulle sikre grunnforskning og kompetanseoppbygging, langsomt blitt redusert fra over 50 til under 10 prosent av omsetningen, mens et vanlig nivå ellers i Europa er langt høyere. Resultatet av dette er at instituttene i økende grad er blitt henvist til oppdragsvirksomhet, noe som det er et klart behov for og som ikke ville ha vært noe problem hadde det ikke vært for det at viktig grunnforskningspotensiale derved ikke kommer til nytte. Skalaen her kan illustreres av at det ifølge forskningsmeldingen var 7200 FoU-årsverk innen den totale instituttsektoren i 2003, mens det var 7900 innen UoH-sektoren. Årets statsbudsjett innebærer en økning på ca. 10 prosent i basisbevilgningene til instituttene, noe som er helt ute av takt med forskningsmeldingens ambisjoner. På toppen av dette er det nå også kommet et skattekrav mot instituttene, som for staten blir som å gi med den ene hånden og ta med den andre, og som vil gi både mindre penger til forskning og redusert internasjonal konkurranseevne. Det er en styrkelse vi trenger her hvis vi, for å ta et eksempel, skal ha håp om å hente tilbake de store norske innbetalingene til EUs 7. rammeprogram for forskning.

DETTE ER MITT hovedanliggende: Ved å legge bevilgningene til instituttsektoren på is, til fordel for universitetene, bryter man for det første vesentlig med det som forskningsmeldingen med meget gode begrunnelser la opp til, og for det andre forsterker man en konkurransevridning mellom universitetene og instituttsektoren som nå har pågått lenge. Dette innebærer en sløsing med dyrebare forskningsressurser i en tid da rekrutteringen er kritisk svak. Da forskningsmeldingen kom i fjor var en av de uttalte reaksjonene fra universitetshold at den positive holdningen til institutteneskulle det bli omkamp på. Den kampen ser de nå dessverre ut til å ha vunnet. Men det er nok et alvorlig problem her: Mange av våre forskningsinstitutter har en stor internasjonal og konkurranseutsatt virksomhet, der det er en selvfølge at det er kvaliteten i forskningen som teller mest. I vårt land er Norges Forskningsråd blitt pålagt (med noen få unntak) å favorisere universitetene på en rekke områder ved ikke engang å tillate instituttene å søke! Et av disse områdene gjelder forskerrekruttering (rene doktorgrads- og postdoktorstipendier) der instituttene kunne ha bidratt vesentlig hvis de bare hadde fått lov. Norges Forskningsråd har en egen divisjon som eksklusivt er forbeholdt universitetene og som skal dekke landets behov for grunnforskning. Situasjonen er imidlertid ikke så enkel: På samme måte som at anvendelsene dukker opp på de utroligste steder innen grunnforskning stikker også grunnforskningen seg fram på uventede steder innen anvendt forskning, og i betydelig grad også innen instituttsektoren. Som både institutt- og universitetsansatt kan jeg selv for øvrig gjerne søke via universitetet, men bare så lenge jeg ikke tar midler med meg over tilmitt institutt! Er kvaliteten av min forskning avhengig av hvilken stol jeg sitter på?

DET VÅRT LAND trenger i denne sammenhengen er to enkle virkemidler: 1. Et nivå for de naturvitenskapeligeinstituttenes basisbevilgninger som kan sikre dem en offentlig finansiert plattform for deres forskningsmessige bidrag og innsats. 2. En ny «konkurranselov» innen norsk forskning som fremmer åpen konkurranse på fritt grunnlag, der kvalitet er det avgjørende kriteriet. Den som stiller med styrke i en slik konkurranse har intet å frykte, og jo flere dyktige aktører en har desto mer vil de gjensidig styrke og inspirere hverandre. Vi trenger et nært samarbeidmellom universiteter ogforskningsinstitutter, men med rammebetingelser som oppmuntrer til dette og som gjør noe med dagens uheldige konkurransesituasjon.