Viljens kamp mot begjæret

George Eliots «Møllen ved Floss» er en av de store barndoms-skildringene i engelsk viktoriansk litteratur, og rører fremdeles.

Mary Ann Evans, alias George Eliot, tilhørte fra 1840-åra Englands fremste intellektuelle, først som oversetter og anmelder og siden som redaktør i et av de ledende organene for kulturdebatt, Westminster Review. I dag er Eliot mest kjent for den store romanen «Middlemarch», men også «Møllen ved Floss» hører til hennes beste bøker. Nå utgis romanen i Aschehougs serie De store romaner, som fra før rommer flere forfatterskap beslektet med Eliots. Charles Dickens, Jane Austen og Henry James er alle representert her.

Livets herjinger

Skildringen av den pittoreske engelske landsbygda og av barndommens trygge arne, er i tillegg til de melodramatiske innslagene i romanen, ekko fra romantikken. Påvirkningen fra realismen er likevel langt tydeligere. Det er livets herjinger med individet, dets splittelse og desillusjon som utgjør hovedtematikken i romanen.

Søskenparet Maggie og Tom vokser opp på Dorlocte mølle ved elva Floss. De to er som natt og dag. Der Tom er pliktoppfyllende og behersket, er søsteren trassig og følelsesstyrt. Og mens Tom er stolt og egenrådig, er Maggie fullstendig avhengig av den eldre brorens anerkjennelse for å være lykkelig. Etter farens fallitt og død kastes søsknene ut i voksenlivet. Konflikten mellom Tom og Maggie tilspisses når begjæret våkner hos den gryende kvinnen.

Kjølig distanse

«Møllen ved Floss» er betrakterens historie og preges av den kjølige distansen som en utenforstående til dramaet kan beholde. Fortelleren er ukjent, men langt fra usynlig eller nøktern i teksten. Han/hun bedriver skarpsindig harselas med de mange personene i det eliotske galleriet. Tegningene av skikkelsene i Tom og Maggies familie er kostelige, nærmest karikerte, og gjør romanen fornøyelig å lese.

Foruten å kommentere personenes gjøren og laden, fremmer fortelleren i rikt monn sine egne synspunkter knyttet til mer generelle emner som karakterbygging, egoisme, kvinners naturlige anlegg, menns preferanser osv. Tross komikken i dette, er indikasjonene på den kommende tragedien sterkt til stede som noe uuttalt, ofte i form av forvarsler og antydninger. Dette gir romanen en fin følsomhet. Tematikken - menneskets psykologi og dets begrensninger, drifter og relasjoner - er dessuten like spennende i dag som i 1860. Den foreliggende utgivelsen er utstyrt med et imponerende noteapparat utarbeidet av oversetter Mona Lyche Ramberg og et interessant etterord av litteraturprofessor Arne Melberg.