SLEMME UNGDOMMER. Andreas Baader og Gudrun Ensslin i godt humør under den første rettssaken mot dem i Frankfurt, 31. oktober 1968. Teksten begge holder i hendene er Marquis de Sades klassiker "Justine, eller dydens ulykker" - seksualsadismens fremste litterære klassiker.  Foto: Scanpix/AP
SLEMME UNGDOMMER. Andreas Baader og Gudrun Ensslin i godt humør under den første rettssaken mot dem i Frankfurt, 31. oktober 1968. Teksten begge holder i hendene er Marquis de Sades klassiker "Justine, eller dydens ulykker" - seksualsadismens fremste litterære klassiker. Foto: Scanpix/APVis mer

Vill ungdom med ildrøde flammer i brystet

Boka om Baader Meinhof er en spennende saga om vanvidd og død.

ANMELDELSE: Kan historien om en klin gæern ungdomsgjeng som herjet for førti år siden fortelles i alle de minste detaljer og fortsatt være spennende? Ja! Til tross for mine bange anelser, og til tross for bokas manisk smalsporede perspektiv, klarer Stefan Austs bok om Baader Meinhof-banden å gripe oppmerksomheten og holde den fast side opp og side ned.

Historien om «den røde armé-fraksjonen» er rett og slett usedvanlig spennende.

Boka er en 650 siders krønike, en uhellsvanger saga, en odyssé på vrangen der vi skritt for skritt, skudd for skudd, følger hovedpersonene fram mot deres lite heroiske undergang. Vekten er lagt på samtidighet, leseren får være til stede når nettene snører seg sammen, under arrestasjoner og rettssaker, og i den bisarre avdelingen av Stammheim-fengselet.  

De er ville ungdommer, barn av sin tid. De røyker hasj og dropper syre, tar speed før de går til aksjon, hyler og klager, banner og kjefter.

De føler seg som verdens viktigste personer, men sutrer som drittunger når de ikke får det som de vil. RAF, «Rote Armé Fraktion», som de kalte seg etterhvert, tok seg til rette og skydde ingen midler for å oppnå revolusjon. Hovedfienden var USA og Vest-Tyskland, som ble ansett for å være videreføringer av nazismen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kamp mot systemet
I juni 1967 var en student, Benno Ohnesorg, blitt skutt av politiet under en demonstrasjon i Berlin. Dette skapte mye raseri i de allerede sterkt politiserte ungdomskullene, og tanken om væpnet kamp mot «systemet» slo an i brede kretser. Diskusjonene gikk høyt om hva slags former en væpnet kamp skulle ha slik at massene ble vekket og sluttet seg til fortroppene.

Mye var bare snakk, men noen gikk til handling.

Andreas Baader og Gudrun Ensslin var klare for action, og de startet sin karriere med å sette fyr på et stormagasin eller to i Frankfurt. Baader ble etterhvert tatt, men hans støttespillere iverksatte en befrielsesaksjon der den etablerte venstreintellektuelle Ulrike Meinhof deltok. Denne aksjonen regnes som starten på RAF.

Gruppa tiltrakk seg både flammende idealister og mer ordinære sosiale avvikere i etterkrigsgenerasjonen. «Sosialistisk pasientkollektiv» i Heidelberg, et eksperimentelt anti-psykiatrisk tiltak overfor stoffmisbrukere og andre utilpasse individer, rekrutterte mange.

Hvem begynte?
I begynnelsen var det ikke så vanskelig å leve på stadig flukt, og terroristene utnyttet et stort nettverk av sympatisører. Folk følte seg presset til å hjelpe til, fordi alternativet å samarbeide med «klassepurken» var utelukket.

Det var mange som delte RAFs mål, om ikke valg av midler.

«Nødverge-motivet» var også sterkt — det hele hadde jo begynt med at politiet skjøt en uskyldig student. Men etterhvert ble det vanskeligere å finne sympere.  

Politiets fadeser
Politiets terroristjakt får også sine opp- og nedturer. Til tider er politiet svært effektive og klarer å iverksette store, koordinerte aksjoner over hele landet, til tross for Tysklands merkverdige oppdeling av ordensmakten i de enkelte delstatene. Det ble opprettet en sentral etterforskningsledelse som tok i bruk moderne datateknologi. De matet inn allslags informasjoner og fikk etterhvert oversikt over alle som kunne tenkes å sympatisere med terroristene.

Vill ungdom med ildrøde flammer i brystet

Terskelen var lav, og altfor mange kan ha havnet i registrene.

Samtidig hersket det en permanent unntakstilstand som kunne rettferdiggjøre harde tiltak.

Boka forteller også om spektakulære fadeser begått av ordensmakten. Under den siste store RAF-aksjonen, da arbeidsgiverforeningens leder, Hanns Martin Schleyer, ble kidnappet, hadde lokale politifolk nesten med en gang oppdaget hvor den kidnappede ble gjemt. Men deres informasjoner nådde aldri fram dit de skulle, eller de ble kanskje ikke lagt vekt på.

Det enorme datamaterialet som slik ukritisk innsamling gir, ble sin egen fiende.

Det viktige forsvant i et hav av trivialiteter. Her i Norge fikk vi jo nokså nylig et forferdelig eksempel på konsekvensene av at mottakere av viktig informasjon (Breiviks import av bombedeler) soser det bort i den altfor store haugen.  

Den tyske høsten
Når bandittene endelig blir satt inn, i en spesialavdeling i Stammheim-fengselet, skjer det mye rart. De blir avlyttet og overvåket, men samtidig klarer de å få smuglet inn pistoler og kommunikasjonsutstyr.

De sultestreiker stadig, men Andreas Baader jukser i streiken.

Merkelig nok sitter alle terroristene på samme avdeling, de har masse samkvem, sover sammen, har sex. Men de er også helt på tuppa og truer stadig med selvmord — som skal se ut som mord.

Ulrike Meinhof hengte seg i sin fengselscelle 9. mai 1976. Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan Carl Raspe begikk kollektivt selvmord samme sted 18. oktober 1977, da det var klart at forsøkene på å få dem fri var gått i vasken. Dette var kulminasjonen av «Den tyske høsten», noen intense uker i 1977 da Schleyer ble kidnappet og palestinske terrorister kapret et Lufthansa-fly på vei fra Mallorca til Frankfurt — begge deler for å få satt RAF-fangene fri. Flyet endte i Mogadishu i Somalia, kaprerne ble overmannet av tyske kommandosoldater, og alle passasjerene ble reddet ut.

Mytene eksploderer
Med det samme fangenes selvmord var utført, eksploderte mytene. De skulle ha blitt likvidert av politiet — en teori som blant annet kom til uttrykk i Odd Nerdrums kristografiske kjempemaleri «Mordet på Andreas Baader», som i mange år hang i Chateau Neuf i Oslo. Forfatter Aust tror ikke på sånt, men han lar det likevel stå igjen mange ubesvarte spørsmål fra fengselstiden.

Boka gir dessverre bare korte biografiske riss av bandemedlemmene, de blir aldri sammensatte karakterer, vi får ingen beretninger fra klassekamerater, skolelærere, naboer og sånt.

Vi får veldig mye om begivenhetene, lite om motivene.

Dette er ikke boka som analyserer og kontekstualiserer. Venstre-terrorismen i Tyskland var spektakulær og traumatisk, den preget en epoke og ble like ødeleggende for det nye venstre som Hells Angels' drap under Altamont-festivalen i San Francisco ble det for hippiene. Men samtidig var tysk terrorisme et relativt lite fenomen sammenliknet med det som foregikk i Italia, der mange hundre ungdommer organiserte seg i Brigate Rosse, Prima Linea og andre væpnede grupper.

Omvendt glorie
Alle bøker skal naturligvis ikke handle om alt, men en slik monografisk murstein som denne, gir nok en litt for unik status til disse bandittene, en slags omvendt helteglorie. Det gir boka dramatisk nerve, men hvis vi vil trekke lærdommer med henblikk på vår tids terrorisme, må vi se det banale, og ikke bare det unike, ved gærningene.

Gudrun Ensslin hadde glødende ild i sitt hjerte, noe både Breivik og Bin Laden har slitt med. Dette er all idealismes forbannelse.

Joda, de var «barn av sin tid», men samtidig i utakt med nesten alle andre barn, av alle tider. De oppnådde det stikk motsatte av hva protestbevegelsene i hovedsak jobbet for: Fred, frihet og ren natur. Terroristene ga tvert i mot legitimitet til skjerpet politisk overvåking, yrkesforbud for «forfatningsfiender» av alle slag, kostbare og tidkrevende kontroller på flyplasser, strengere fengselsregimer osv.

At advokatene deres misbrukte sin stilling til å være sendebud for våpen og informasjon, og kanskje også dop, har gjort at ingen advokater lenger kan bevege seg fritt omkring i fengsler — de kan alltid med full rett mistenkes for å være forbryternes løpegutter.

I boka siteres filosofen Alfred Schmidt, som har gitt en god metafor for å vise terroristenes manglende forståelse av sin tid: «Det er en historisk levning av den svekkede protestbevegelsen. Disse folkene står fast på sin revolusjon, mens de andre går over til dagsordenen. Det er som i fotball når det blir mål, og 20 000 mennesker roper «Mål», og så er det én som roper to minutter lenger enn de andre. Da snur alle seg og tenker: 'Hva er det for en?'»