Vill vest på bokmarkedet

Den nye Morgan Kane-serien slår an på bokmarkedet, og andre westernhelter følger etter.

Mange vil ha merket seg at Kjell Hallbings bokserie om Morgan Kane, som i Norge har et samlet opplag på 12 millioner, kommer ut i en ny, innbundet utgave. Nok engang er romanene blitt en suksess.

130 000 eksemplarer er solgt etter at 16 bøker er utgitt — betydelig mer enn man hadde våget å håpe på. Det fins med andre ord et liv for den hardt prøvde westernhelten i et nytt årtusen, i motsetning til hva tittelen på neste bok i serien, «Dette er døden, senor Kane», skulle tilsi.

Bøkene er redigert kronologisk, og først i mars kommer «Uten nåde», som i 1966 var den første Kane-boka til Hallbing alias Louis Masterson. De nye utgavene er forsynt med såkalt tilleggsmateriale, noe som har gitt blant andre undertegnede anledning til å levere noen flunkende nye bidrag til Kane-forskningen. Og fortsatt er det et langt ritt igjen. Kane-serien rommer 83 titler.

Samtidig med at Morgan Kane gjenutgis, kommer en serie kvalitetsromaner i pocketserien Western Star. Forrest Carters «Den fredløse Josey Wales» og «Flukten til Texas», Larry McMurtrys «Lonesome Dove» og «Hva som helst for Billy the Kid», Elmore Leonards «Valdez kommer» og Glendon Swarthouts «Den siste fienden» er blant de bøkene som er utgitt. Sistnevnte het på engelsk «The Shootist» og handler om en kreftsyk revolvermanns siste kamp for livet. Den ble i 1976 grunnlag for den kreftsyke John Waynes siste rolle på lerretet.

Nå kommer også romanen «True Grit — et ekte mannfolk» av Charles Portis, filmet av Henry Hathaway som «True Grit» (1969) med John Wayne, som fikk sin eneste eneste Oscar for rollen som den steintøffe, enøyde Rooster Cogburn. Den norske bokutgivelsen kommer samtidig med premieren på brødrene Ethan og Joel Coens nyversjon av «True Grit», som i forrige uke ble vist under filmfestivalen i Berlin og har gitt Jeff Bridges en Oscar-nominasjon.

Får han den, må det da være den eneste gangen to skuespillere har fått Oscar for tolkning av samme rollefigur? Men Bridges fikk Oscar i fjor og har neppe rare sjansene.

Brødrene Coen sier at de først og fremst har holdt seg til boka i sin versjon, ikke til den gamle filmen. Det er interessant. Etter å ha sett begge filmene, må jeg si at de begge holder seg tett til detaljene i teksten. Den forteller til og med at Cogburn putter bisselet i munnen før han med én revolver i hver hånd rir mot sin overtallige fiende.

Faktisk viker Coen-brødrene mer fra romanen enn Hathaway gjorde, bortsett fra at de har brukt slutten mer trofast. Men stemningen Coen-filmen er en helt annen. Mens Hathaways versjon er filmet i et fagert, fjellrikt Colorado-landskap og forsynt med Elmer Bernsteins yahooo-musikk, har Coen-brødrene vært i Texas og New Mexico og innhyllet filmen i en ødslig, mørk, til tider absurd og trolsk stemning.

Boka er for øvrig en perle! Fortellerstemmen er lagt til en 14-årig jentunge, en slags western-versjon av Huckleberry Finn. Den beste westernromanen som er utgitt på norsk i det siste, er likevel fjorårets «Blodmeridianen» av Cormac McCarty, vill vest-sjangerens representant i Stockholm, når de diskuterer hvem som bør få nobelprisen.