Vill, villere, villera

Da argentinerne ble fattige fikk de sansen for gangster-cumbia.

- Jeg synes cumbia villera er helt ok, sa den daværende argentinske presidenten Néstor Kirschner til representanter for såkalt tropisk musikk og presse i august 2004. Dagen før hadde kabinettsjef Alberto Fernández gitt subsjangeren skylda for økt kriminalitet i landet - fordi den formidler kritikkverdige holdninger som at det er greit å livnære seg gjennom lovbrudd, og attpåtil får gjøre det i beste sendetid på tv. - Dette er en parentes av et kulturuttrykk, hevdet Fernández, og terget med det på seg så mange cumbia-fans at presidenten så seg nødt til å beklage offentlig.

Cumbia kan - om ikke best, så i hvert fall enklest - beskrives som det latinamerikanske svaret på skandinavisk dansebandmusikk.

Musikkformen oppsto i Colombia tidlig i århundret, men har seinere fått god spredning på kontinentet. Den kjennetegnes av repetitiv perkusjon, enkle melodier og ditto tekster, og har til tross for sine mange tilhengere alltid blitt avskrevet som harrykultur for lavere sosiale lag. Privilegerte argentinere kan godt digge i smug, men forholder seg som regel ironisk til cumbia ute blant folk.

Cumbia har rukket å gå gjennom tre store popularitetsperioder i Argentina. Først de populære danselåtene på seint åttitall, deretter boyband-fasen i nittiåra, og så - parallelt med økonomisk nedgang og økt fattigdom - cumbia villera. Sosiologen Esteban De Gori kobler de tre bølgene opp mot samfunnsforholdene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han kaller første periode festen, og mener den er nært knyttet til hyperinflasjonen og klassekonfliktene på den tida. Rask, oppstemt cumbia med glade tekster, fra artister som Alcides, Ricky Maravilla og Gladys «La Bomba Tucumana», skulle få folk til å glemme.

Andre periode beskriver De Gori som hverdagsdramaet, der den vanskelige kjærligheten blir hovedtema. Grupper som Ráfaga, Sombras, Comanche og Amar Azul overtar for enkeltartistene. Musikerne har en agenda; å gi nasjonal cumbia et distinkt argentinsk særpreg. Samtidig har følgene av president Carlos Menems neoliberalisme forplantet seg nedover, og kommer nå til uttrykk i folks daglige utfordringer. Dette reflekterer cumbia-tekstene.

- Tredje periode er sosial fortvilelse, skriver De Gori, og kan bare forstås ut fra den sosioøkonomiske krisa landet opplevde rundt og etter årtusenskiftet.

Cumbia villera henter navnet fra villas miseria, direkte oversatt små landsbyer med mye elendighet, populært brukt for å beskrive slumområdene i og rundt de store byene i landet. Skal én person kalles opphavsmann, må det bli Pablo Lescano fra Amar Azul. Ideen hans var like enkel som den var genial: Hvis cumbia er sjangeren det lyttes mest til i villaen, hvorfor handler den ikke mer om livet der?

DATAMASKINEN PÅ PLASS: Cumbia digital har elementer av techno, IDM, hip hop, reggaeton og andre elektronisk baserte sjangre. Her står The Peronists på scenen på Zizek. Foto: MARC VAN DER AA
DATAMASKINEN PÅ PLASS: Cumbia digital har elementer av techno, IDM, hip hop, reggaeton og andre elektronisk baserte sjangre. Her står The Peronists på scenen på Zizek. Foto: MARC VAN DER AA Vis mer

Lescano gjorde teori om til praksis og startet fire nye band: Flor de Piedra (som sto bak sjangerens første hit, «Sos un boton»), Amar y yo, Jimmy y su Combo Negro og Damas Gratis. Sammen med andre band som Los Pibes Chorros (de tjuvaktige ungguttene) og Yerba Brava (slang for marijuana) sang de om livet i de fattige områdene generelt, og kriminalitet, knark og lausaktige kvinnfolk spesielt.

Selv om ingen liker oss er vi kriminelle

Vi går rundt bevæpnet og har rulleblad

Vi robber skuddsikre biler, internettkafeer og markeder

Vi gjør hva som helst, vi har ingenting å tape

Vi selger stoff (…), vi er tjuver og asfaltpirater

Alle kjenner oss som kongene av stjeling

(«Llegamos los pibes chorros», Los Pibes Chorros)

Vill, villere, villera

Tematisk står cumbia villera i samme forhold til tradisjonell cumbia, som amerikansk gangstarap gjør til den langt mer lystige old school-hiphopen. Kritikken har også vært den samme: Tekstene forherliger vold, vinningskriminalitet og narkotikamisbruk, og de er nedlatende overfor kvinner.

Sjangeren ble av mange - som for eksempel kabinettsjef Fernández - avskrevet som både lavpannet og vulgær, men marginaliserte ungdommer trykket den til sitt bryst. Endelig hadde de fått en stemme. Cumbia villera var de fattiges røst.

Nå er cumbia inne i sin fjerde bølge i Argentina. Til forskjell fra forløperne har den nye varianten lite å gjøre med dårlig stilte nabolag og kriminalitet, den er lite utbredt blant folk flest, og den er til alt overmål hipp. Noe av æren tilfaller unge amerikanere og europeere som har bosatt seg i Buenos Aires på grunn av den svake argentinske pesoen.

Nederlenderen Dick El Demasiado og amerikanerne Oro11 og Disco Shawn hadde ikke samme latente fordommer til sjangeren som innfødte argentinske hipstere, og gikk derfor ikke av veien for å blande cumbia med hip hop, minimalistisk techno eller IDM.

Lokale produsenter og DJs fulgte, og miljøet fikk etter hvert sitt naturlige samlingssted på klubben Zizek.

Nå pushes fenomenet som det neste store av Diplo, stjerne-DJ og musikalsk oppdagelsesreisende, og har fått omtale i de internasjonale musikkmagasinene The Wire og XLR8R. Zizek fikk også vise seg fram på årets South By Southwest-festival i Texas. Argentinske Daleduro kaller det M.I.A.-effekten: - I 2005 var den en global bevegelse som så til den tredje verden for nye musikalske impulser. I Buenos Aires manifesterte dette seg ved at folk tok en titt på cumbia.

Oro11 og Disco Shawn har dratt tilbake til California og stiftet plateselskapet Bersa Records. I dag selger de cumbia-tolvtommere til amerikanske DJs på New York-butikken Turntable Lab. Deres landsmann Grant C. Dull, initiativtaker til klubben Zizek og den engelskspråklige websida What\'s Up Buenos Aires, har akkurat gitt ut sjangerens første samleplate «Cumbia Digital» på ZZK Records, og med det gitt bastardsjangeren et offisielt navn. Dermed skulle også markedsføringa gå greit utenfor Latin-Amerika.

OPPHAVSMANNEN: Pablo Lescano stiftet fire nye band som skulle spille cumbia villera. Damas Gratis var det eneste av dem han selv spilte og sang i.
«SOS UN BOTON»: Pablo Lescanos storebror Daniel fronter Flor de piedra, som fikk sjangerens aller første hit.
TJUVGUTTENE: Los Pibes Chorros, som nå heter El Traidor y los Pibes, er en av de mest populære gruppene innen cumbia villera.
LIV LAGA: En kveld på klubben Zizek, møtested for den nye subsjangeren cumbia digital.