Villa Victoria - Hamsuns hus

«Hamsun var født i fattige kår og forlot vår verden omtrent like ribbet for ære og jordisk gods som da han kom inn i den.»

Natt til 19. februar 1952 døde Knut Hamsun. Et livsløp på 91 år og 6 måneder hadde nådd sin avslutning. Det hadde strukket seg fra hesteskyssens og talglysets tidsalder til elektrisitetens, biltransportens og atombombens . I flere mannsaldrer hadde Hamsun stått i tjeneste hos ordene - fra sitt første famlende forsøk på bokmarkedet i 1877 med fortellingen « Den Gaadefulde» til utgivelsen av « Paa gjengrodde Stier» i 1949. Et høydepunkt i karrieren ble tildelingen av Nobelprisen i litteratur i 1920. Innpå 40 boktitler var dikterens gave til etterslekten - et helt lite bibliotek med bidrag i mange genre - fra romaner, noveller og skuespill til reiseskildringer, polemikk og selvbiografiske tekster.

Hamsun var født i fattige kår og forlot vår verden omtrent like ribbet for ære og jordisk gods som da han kom inn i den. Det er en høyst dramatisk livsskjebne som avtegner seg - en skjebne som allerede har lokket biografer på banen og som garantert vil lokke flere. Enkelte har villet nedskrive betydningen av mannens liv og forfatterskap til en banal nazistisk kortdistanse. Men om den personlige estime nok var på et lavmål umiddelbart etter 1945, har hans forfatterskap ikke vært til å komme forbi. Det faktum at dikteren under siste krig havnet i heller tvilsomt selskap som støttespiller for Quisling og nazistene ser i dag bare ut til å ha virket befordrende på interessen. Mannen fremstår mot denne bakgrunn som enda mer sammensatt og gåtefull og en enda større utfordring å finne ut av.

Ved markeringen av 50-årsdagen for Hamsuns død kan det være på sin plass å ta et raskt tilbakeblikk på noe av det som har skjedd i Hamsun-sammenheng i Norge i løpet av de siste femti år og samtidig gjøre seg noen tanker om hvordan man best kan forberede seg på fremtiden. I de første årene etter 1945 var den oppmerksomhet som ble rettet mot Hamsun i stor utstrekning en familiestyrt affære. Sønnen Tore Hamsun utga sin biografi om faren i 1952 - en bok som etter hvert kom i ikke mindre enn fire forskjellige utgaver. Hustruen Marie og sønnen Arild fulgte på femti- og sekstitallet opp med sine bokprosjekter. I 1978 brøt den danske forfatter Thorkild Hansen det familiære hegemoni med sitt mastodontverk, « Prosessen mot Hamsun». Resultatet ble et litterært jordskjelv etterfulgt av månedslange presserystelser. I 1987 fullførte engelskmannen Robert Ferguson, bosatt i Norge, den første full-time-biography av forfatteren - fremdeles den eneste i sitt slag.

Etter hvert kom også litteraturforskningen mer aktivt inn i bildet. Hittil har fire nordmenn tatt sin doktorgrad på dikteren. Først ut var Olaf Øyslebø i 1964 med « Hamsun gjennom stilen». Rolf Nyboe Nettum fulgte etter i 1970 med « Konflikt og visjon» - om hovedtemaer i forfatterskapet frem til 1912 - og i 1982 disputerte Jan Fr. Marstrander på et arbeid med hovedvekt på Hamsuns ungdomsverk, « Den Gaadefulde». Foreløpig siste mann på banen er undertegnede, som i 1998 presenterte avhandlingen « Den unge Knut Hamsun».

Av andre viktige begivenheter på bokfronten kan nevnes Atle Kittangs analyse av forfatterskapet i « Luft, vind, ingenting» (1984). Dessuten fortjener Arvid Østbys Hamsun-bibliografi fra 1972 å nevnes og selvfølgelig Harald S. Næss' gedigne seksbinds utgave av dikterens brev - avsluttet med et syvende supplementsbind i fjor. Ubeskjedent nok vil jeg også anføre mitt eget verk, « Radikaleren. Knut Hamsun ved gjennombruddet 1888- 1891», også det utgitt i 2001. Her foretas en nødvendig revisjon - noen har kalt det en revolusjonær omveltning - av det etablerte Hamsun-bildet bl.a. når det gjelder hans politiske sympatier på dette tidlige tidspunkt i karrieren.

Fremtiden er et lukket land, men i gjerdet inn til Hamsun-landet er det enkelte hull som tillater en å komme med nokså sikre prognoser. Man kan der se at interessen for og oppmerksomheten rundt denne mannens liv og forfatterskap bare vil forsterkes i årene som kommer - i hvert fall frem mot år 2009 da feiringen av 150-årsdagen for hans fødsel vil finne sted.

Etter planen vil Ingar Sletten Kolloens allerede mye omtalte biografiprosjekt resultere i to bind i årene 2003 og 2004. Omtrent samtidig vil forhåpentligvis det enda mer omtalte Hamsun-sentret på Hamarøy, tegnet av mesterarkitekten Steven Holl - finansiert som et spleiselag mellom Hamarøy kommune, Nordland fylkeskommune og staten - stå ferdig.

Verken norsk litteraturvitenskap eller for den saks skyld norsk turistnæring vil ha noe å tape på allerede nå å begynne nedtellingen mot nevnte jubileum. Hamsun-Selskapet, stiftet på Hamarøy i 1988 - og som bare for å ha nevnt det verken har vært initiativtaker eller står som organisator for Hamsun-sentret, men kjører sitt selvstendige løp med det uttalte formål å utbre kjennskapet til Hamsuns diktning, har et bestemt inntrykk av at denne interessen er sterkt økende. Hittil har selskapet opprettet lokalavdelinger både i Grimstad og i Oslo. I Grimstad arbeides det for å få til et Hamsun-museum, og i hovedstaden har man satt seg et enda større mål, nemlig å skaffe til veie et Hamsuns hus.

At dikteren vokste opp på Hamarøy i Nordland og at han senere bosatte seg på gården Nørholm ved Grimstad, er velkjent for de fleste. At han fra ungdomsårene av og frem til etter 2. verdenskrig til sammen faktisk hadde ganske lang botid også i Kristiania/Oslo - med et tosifret antall faste adresser - har etter Oslo-selskapets mening kommet altfor sterkt i skyggen. Våren 1902 flyttet Hamsun og hans første hustru, Bergljot, til Thereses gade 49. I en vakker treetasjes murvilla, trolig bygget som løkkebygning allerede på 1850-tallet - et hus som fremdeles er i bemerkelsesverdig god stand - bodde ekteparet i to år fra 1902 til 1904. Thereses gade 49 er det sted i hovedstaden hvor dikteren hadde sin mest langvarige permanente adresse. Flere bøker ble skrevet og utgitt mens han bodde her, og i dette huset ble også hans første barn, Victoria, født. Hun fikk samme navn som tittelen på boken Hamsun hadde skrevet som nygift. Oslo-avdelingen har gått inn for at dette huset - som i dag er i kommunal eie - måtte kunne tas i bruk som et kulturhus, et Hamsuns hus - Villa Victoria!

Hamsun-oppgavene står i kø og formelig krever en løsning. Nasjonalbiblioteket, som fra før av var i besittelse av verdens største samling Hamsuniana - av brev, manuskripter og annet, har nå nylig blitt eier også av Hamsuns privatarkiv bestående av anslagsvis 4000 nye brev og dokumenter. Denne tilveksten representerer en ytterligere forsterkning av den posisjon og betydning Nasjonalbiblioteket nødvendigvis vil måtte få i all fremtidig Hamsun-forskning.

Villa Victoria kunne - ved siden av å fungere som et museum som dokumenterte dikterens nære forhold til byen, huse utstillinger av Hamsun-nær og byhistorisk art, være et sted der skoleklasser kunne få omvisning og orientering om dikteren og kunne tjene som representasjonssted og turistmål. Huset kunne dessuten være et arnested for den fremtidige Hamsun-forskning som vil finne sted bl.a. ved Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo. I samarbeid med Hamsun-sentret på Hamarøy ville stedet også kunne fungere som koordineringssentral for Hamsun-aktiviteter i inn- og utland.

Rundt år 2006 vil den nasjonale oppgave i forbindelse med utgivelsen av Henrik Ibsens skrifter i regi av Ibsen-sentret være fullført. Den kompetanse og de ressurser man har bygget opp i forbindelse med Ibsen bør sikres og videreutvikles. Og neste forfatter på listen over dem som fortjener en kritisk-vitenskapelig utgave av sine verker må utvilsomt være Knut Hamsun. Villa Victoria ville kunne bli et velegnet sted for slik aktivitet.

Skal en plan som dette kunne realiseres, trenger Oslo-laget bred og tverrpolitisk oppslutning om sitt prosjekt. Idéen er hittil blitt møtt med så stor velvilje at det langt fra synes umulig å få dette til.

Om hundre år ville han være en glemt forfatter, mente Hamsun. Vi får se. Jeg har et bestemt inntrykk av at oppmerksomheten vil akselerere ytterligere de neste femti.