Villaks i krise

Overskriften kan kanskje synes kjent. Det er brukt store ord om laksens vanskelige situasjon flere tiår. De har stort sett vært berettiget, sett i lys av nedgangen i bestandene over lang tid. I liten grad er det «ropt ulv» uten grunn.

Det som har vært spesielt urovekkende, er at nedgangen i fangstene har skjedd til tross for at meget inngripende vernetiltak er iverksatt de siste tretti år. Det er nok å nevne forbudet mot drivgarnsfisket i 1989 og stansen i Færøyenes linefiske i 1993. Og nedgangen er i virkeligheten større enn tallene tyder på. For i de nyere fangsttallene er andelen rømt oppdrettslaks økt betraktelig. Hva har så våre politiske myndigheter gjort for å hindre en ytterligere nedgang i villaksbestandene, utover de vernetiltak jeg allerede har nevnt? De nedsatte Villaksutvalget i 1996, da bestandene ble ansett å ligge på et historisk lavmål. Utvalgets viktigste forslag var å sikre våre mest livskraftige laksestammer mot truslene fra oppdrettsnæringen og mot skadelige inngrep i vassdrag. Slike tiltak har ulike offentlige etater gjennom lang tid kunnet sette i verk, uten at de egentlige villaksmyndigheter har hatt nevneverdig innflytelse på avgjørelsene. Det var dette fragmentariske – oppdelte – forvaltningsansvaret Villaksutvalget ønsket å fjerne, i det minste for de mest livskraftige laksestammene. Derfor ble det foreslått et tilnærmet absolutt vern mot ethvert inngrep i nasjonale laksevassdrag og forbud mot enhver form for lakseoppdrett i de nasjonale laksefjordene. Samtlige oppdrettsanlegg innenfor fjordene måtte som en konsekvens flytte ut eller opphøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utvalgets innstilling gikk gjennom en langvarig og omstendelig politisk behandling, som jeg har beskrevet inngående i artikkelen «Villaksen i den politiske prosess» (trykt i Festskrift til Carl August Fleischer: «likevel Fred er ej det Bedste», Universitetsforlaget 2006). Behandlingen avsluttet ved Stortingets vedtak 15. mai 2007, der forslaget om nasjonale laksevassdrag og–fjorder ble vedtatt.

Er da alt såre vel? Det kan virke som om mange tror det. Det er kommet begrenset med kritikk mot Stortingets vedtak. I seg selv er det noe urovekkende, i betraktning av at Villaksutvalgets verneforslag ble møtt med et ramaskrik, ikke minst fra lakseoppdrettsnæringen og kraftutbyggingsinteressene. Forklaringen er, som man kunne frykte, at de nå vedtatte laksevassdrag og -fjorder har et beskyttelsesregime som er langt mindre betryggende for laksen enn hva Villaksutvalget foreslo, og tilsvarende mer tilfredsstillende for inngrepsinteressene.

For det første er laksefjordene, ikke minst i de viktige nordlige områdene, av vesentlig mindre omfang enn foreslått av Villaksutvalget.

For det annet er det fragmentariske forvaltningssystemet i behold. Vernet for laksen i de nasjonale vassdrag og fjorder er langt fra absolutt. Eksisterende oppdrettsanlegg innenfor de vernede fjorder skal som hovedregel få bli der. Og i vassdragene skal ulike inngrep fortsatt tillates, forutsatt at de ikke skader laksen nevneverdig.

For det tredje er det absolutt uklart hva det innebærer at bare inngrep som ikke utsetter laksen for nevneverdig skade, skal tillates. Vedtaket sier intet om saksbehandlingen ved avgjørelse av om et planlagt tiltak er til skade for villaksen. Dersom sektorene skal avgjøre endelig om et planlagt tiltak er til skade for laksen, er det ikke å ta for hardt i å anta at tvilen ikke kommer laksen til gode. Gode grunner taler for at den endelige avgjørelse av om et tiltak utsetter laksen for økt risiko, bør ligge hos Direktorat for naturforvaltning.

Det beste man kan si om sluttbehandlingen av Villaksutvalgets forslag om særskilte verneområdet for laksen, er at prinsippet om nasjonale laksevassdrag og -fjorder er på plass. Så får den videre utvikling vise om det er behov for å øke antallet nasjonale verneområder, og fylle disse med mer restriktivt innhold.

Mye kan tyde på at tiden allerede er inne for et strengere verneregime enn Stortinget forutsatte 15. mai i fjor. I kjølvannet av dette vedtaket fulgte en miserabel laksesesong, som med enkelte unntak gjaldt hele landet. Det spesielle og mest urovekkende var at smålaksen – ensjøvinterfisken – stort sett glimret med sitt fravær over det ganske land. Og blant de individene som kom tilbake til sin elv, var det et påfallende innslag av fisk i dårlig kondisjon – tynne og små. Dette siste, smålaksens sviktende kondisjon, synes for øvrig å være en utvikling som har gått over flere år.

Smålaksens uteblivelse er et alvorlig sykdomstegn for villaksbestandene. Årsakene må finnes i forholdene i havet, og havets økosystem er stort og vanskelig å finne ut av. De mest optimistiske kan sette sin lit til at smålaksen der ute har hatt for dårlig med næring og velger å stå over til neste sesong, for så å komme tilbake som mellomlaks – tosjøvinterfisk. Jeg har liten tro på dette. For meg virker det mer sannsynlig at det er genetisk bestemt om laksen vil oppholde seg en eller flere vintre i havet før den gyter for første gang. Er dette riktig, har en vesentlig del av en årgang smålaks strøket med. Et svar får man forhåpentlig i kommende sesong. Dersom mellomlaksen uteblir i omtrent samme omfang som smålaksen i 2007, er håpet ute for denne generasjonen.

Et enda verre scenario truer i den kommende laksesesongen. Dersom nok en årgang smålaks ikke dukker opp, er krisen akutt og verre enn noen gang tidligere i kjent historisk tid. En så sterk ordbruk er ikke uttrykk for noen kriselaksimering. Da har det skjedd et sammenbrudd i laksebestandene som må få store konsekvenser for forvaltningen. Det vil ikke på noen måte være tilstrekkelig å følge Villaksutvalgets forslag og gjøre vernet absolutt i nasjonale vassdrag og fjorder. Det vil i tillegg være nødvendig å stanse, med øyeblikkelig virkning, alt eller nesten alt laksefiske i Norge, i sjø og i ferskvann. Svaret på om vi havner i en slik katastrofeliknende situasjon vil sannsynligvis foreligge i begynnelsen av august 2008. Normalt vil da smålaksen i to-tre ukers tid ha strømt inn norske fjorder og opp i vassdragene.

Det er altså påkrevet at villaksmyndighetene har en beredskap for denne sesongen, som er den mest spennende jeg tror noen lakseentusiast har stått foran. Vi som har en særskilt livsglede ved å høste villaks med stang og snøre, bør også belage oss på en ny tid. Vi, og alle de i Sommer-Norge som har inntekter fra vårt fiske, må være forberedt på vedtak som vesentlig innskrenker våre muligheter, eller som gjør det nødvendig å søke etter annen fisk enn laks.

Jeg håper laksefiskere i sin alminnelighet vil ha forståelse for alvoret i situasjonen. Og selv om fisket fortsetter noenlunde som før i den kommende sesongen, uten nevneverdige offentlige inngrep utover en viss innskrenkning av fisketiden, kan det være grunn til større moderasjon i høstingen. La oss slippe å se foto av stolte fiskere med serier av fanget laks på gresset eller i et stativ. «Bag limit» er en god ting, men hvis kvoten faller ned på én laks om dagen, kan det like gjerne være forbud mot fiske.

Jeg beklager ikke disse lett moraliserende betraktningene. De er godt ment – for laksen og følgelig for oss selv, i et lengre perspektiv.