Ville Conn

Bobby Conn er tilbake, tre og et halvt år etter at han hjalp verden med en hysterisk kur for millenniumsangsten på «Rise Up!» (1998).

Det låter minst like eksentrisk og mangefasettert på «The Golden Age». Her låner Conn fra folk som Serge Gainsbourg, T. Rex, Prince og Beck til sitt overskuddspregede, oppstemte og postmoderne prosjekt. Selv sier Bobby at han har forsøkt å destillere et liv med topp 40-radio i Midtvesten ned til 40 minutter med musikk. Det låter ikke helt sånn, men Conn kombinerer sitt helt ville idétilfang, sine ambisiøse stryker- og blåserarrangementer og fragmentariske sanger med å lage musikk som er søt, morsom og tilgjengelig.

Sammen med sin mangeårige fiolinist og medvokalist Monica Bou Bou tar Conn lytteren med på en kabaretliknende reise, der eksistensielt alvor kommer parallelt med det hysteriske morsomme, der Conns spontane og teatralske vokal kommer på toppen av nitide pålegg, der musikalsk nostalgi penetreres av Conns ambisiøse vilje og evne til å smelte rock og kunst sammen - uten å framstå som pretensiøs. Jeg glemte visst å si det, men «The Golden Age» har også noen voldsomt dynamiske låter du kommer til å gå i bakken av.

MORSOMME IDÉER: Sjefseksentrikeren Bobby Conn fra Chicago.