Dans: Ny forskning tyder på at musikk overskrider språklige og kulturelle grenser. Foto: NTB scanpix
Dans: Ny forskning tyder på at musikk overskrider språklige og kulturelle grenser. Foto: NTB scanpixVis mer

Kommentar:

Ville du gjenkjent en kjærlighetssang på et ukjent språk, fra andre siden av kloden?

Fascinerende ny forskning.

Kommentar

Er musikken et universalspråk? En fersk studie ved Harvard tyder på vi forstår, nærmest instinktivt, hva låter handler om.

Ved å høre korte klipp av vuggeviser, helbredelse- og dansemusikk fra snaut hundre mindre samfunn på planeten, klarte undersøkelsens 750 deltakere – stikk i strid med musikkviternes forventninger – i stor grad å gjette musikkens funksjon. «Funnet antyder ikke bare at musikk er dypt forankret i menneskets natur, men at enkelte typer sanger overskrider kulturelle grenser,» skriver Harvard Gazette.

For håpefulle hippier som meg, vitner det om at musikk er noe førspråklig; mytologisk sett en etterlevning fra tiden før Babels tårn raste sammen og menneskeheten ble adskilt med ulike morsmål. Studien fikk meg til å tenke på en venns tidligere lærer i samtidsdans, som ofte gjorde et poeng ut av å spille beinhard tysk techno over videoer av dansende urbefolkninger.

Mange sier at de gir beng i sanglyrikk, og i så fall er det kanskje ikke så rart. Selv er jeg av den overbevisning at svake tekster kan ruinere låter som ellers er gode. Samtidig er det få ting jeg elsker mer enn musikk på språk jeg ellers ikke forstår bæret av. Enten det er kjærlighetssanger på portugisisk eller «party tracks» på zulu, er det som om ordene blir begripelige i kraft av musikken som omringer dem.

Man skulle jo nesten tro det var magi. For å si det med den svenske poeten Karin Boye: «Musikken er den mest hemmelighetsfulle av alle kunstarter. Den går direkte fra følelse til følelse uten forståelsen som mellomledd.»

Fordi «känslan» er flyktig og i aller høyeste grad subjektiv, ville det være naivt å tro at en sang skal kunne redde oss fra det kollektive selvmordet. På tross av at popmusikkens vending mot afrikanske og karibiske rytmer er en strålende utvikling, er jeg ikke akkurat blant dem som hører Messias i Luis Fonsis «Despacito».

Samtidig er det også dumt, som med all forskning, å lese for mye inn i Harvard-studien. En svakhet ved den er at samtlige prøvekaniner er hentet fra verdensveven, og ikke samfunn relativt uberørt av vestens kulturelle imperialisme. «Sier resultatene [noe generelt] om menneskesinnet, eller viser de hva [særlig] moderne lyttere hører i verdensmusikken?» spør en av forskerne.

Uansett er dette fascinerende nyheter, som tyder på at musikken er et slags universalspråk. Om den ikke alltid har vært et, holder den i minste på å bli det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook