NOBELPRISEN: Den polske reporteren Ryszard Kapuscinski ville fått Nobelprisen i 2007 dersom han hadde overlevd en hjerteoperasjon. Foto: Truls Brekke
NOBELPRISEN: Den polske reporteren Ryszard Kapuscinski ville fått Nobelprisen i 2007 dersom han hadde overlevd en hjerteoperasjon. Foto: Truls BrekkeVis mer

- Ville fått Nobelprisen om han ikke døde i 2007

Den polske journalisten Ryszard Kapuscinski .

I Norge raser debatten om sakprosa kontra skjønnlitteratur, både som sjanger og i forhold til statlige støtteordninger. Når vi først sitter på tomannshånd med Svenska Akademins såkalt ständiga sekreterare, Peter Englund (53), er det naturlig å stille et overordnet spørsmål i den forbindelsen: Er det mulig for en sakprosaforfatter i vår tid å bli tildelt Nobelprisen?

- Ja visst. Jeg kan fortelle at den polske journalisten Ryszard Kapuscinski ville fått prisen dersom han ikke hadde dødd etter en hjerteoperasjon i januar 2007. Dette vet jeg fordi jeg selv satt i komiteen på det tidspunktet. Det blir også sagt at den franske historikeren Georges Duby ville fått prisen dersom han ikke hadde dødd i 1996.

- Ellers er det vel ingen sterke tradisjoner for sakprosa i nobelprishistorien. Hvis vi ser bort fra V.S. Naipaul, som både er romanforfatter og journalist?

- Vi må vel tilbake til Winston Churchill i 1953. Og historikeren Theodor Mommsen i 1902. Men det er ingenting i veien for at det skal skje igjen. Kvalitetsmessig går det ingen sterke skiller mellom sakprosa og skjønnlitteratur.

Så vet vi det. Og vi vet at dersom ikke den stakkars Ryszard Kapuscinski hadde bukket under for sykdom, ville den aldrende Doris Lessing gått glipp av Nobelprisen i 2007, en tildeling mange mente kom minst 20 år for seint.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Kapuscinski var jo en kandidat som illustrerer det nære forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur, sier Englund. - Han var en journalist som aldri tok notater, men som skrev etter hukommelsen. Stilmidlene hans er de samme som brukes i skjønnlitteraturen.

- Det kan man vel også si om ditt eget forfatterskap, slik det for eksempel framtrer i boka du lanserer på norsk i disse dager, «Krigens skjønnhet og sorg», som handler om første verdenskrig?

- Absolutt. Jeg er sterkt inspirert av min skjønnlitterære lesning. Men jeg mener jo at jeg skriver sakprosa. Alt som står i boka, er fakta- og kildebasert. Likevel kan den leses på forskjellige måter. En svensk anmelder kalte den for «årets beste roman» da den kom ut i Sverige?

- I Norge har det oppstått en slags kamp om statlig støtte mellom sakprosaforfattere og diktere. Fins det noe slikt i Sverige?

- Vi har ikke den samme typen støtteordninger til litteraturen i Sverige, så en debatt om tall har vi ikke hatt. Men vi har stadig hatt litterære diskusjoner om forholdet mellom fakta og fiksjon. Det fins mange gråsoner og hybrider i dette landskapet. At man er opptatt av slike spørsmål synes jeg er viktig.

I 2009 kom Peter Englunds bok «Sølvmasken - en kort biografi om dronning Kristina» på norsk, i fjor kom «Ufredsår» om det svenske 1600-tallet, og nå kommer altså «Krigens skjønnhet og sorg». Det kan se ut som om han er særdeles produktiv. Men det stemmer ikke.

- Jeg får dessverre ikke tid til å skrive etter at jeg har fått jobben i Svenska Akademien, sier han.

- Kan det ta så mye tid å velge en nobelprisvinner?

- Det er bare en liten del av arbeidet. Vi deler faktisk ut hele 90 priser i løpet av et år. Jeg er blitt det man kaller «en glorifiserad byråkrat». Arbeidsdagen går til møter, åpning av post - ikke minst e-post. Vi har diverse språkprosjekter. Det blir ikke mange pausene.

- Trives du?

- Jeg synes det er morsomt å dele ut priser, å kunne være sjenerøs i forhold til andres arbeid. Men jeg har sagt at jeg ikke vil sitte i all evighet. Jeg vil ikke bli der så lenge som Horace Engdahl. Han hadde jobben i ti år.

- Apropos Engdahl. Han uttrykte helt på tampen av sin «regjeringstid» at ingen amerikanske forfattere fortjente Nobelprisen. Hva synes du om et slikt utspill?

- Jeg skulle gjerne hatt en dollar for hver gang noen har forsøkt å lokke meg til å si det samme. Da hadde jeg vært en rik mann. Jeg er litt mer forsiktig. Hvis du spør om det i USA i dag fins noen forfatter som kunne få Nobelprisen, svarer jeg ja.

NY BOK: Svenska Akademins faste sekretær, historikeren og forfatteren Peter Englund, er i Norge i anledning utgivelsen av boka «Krigens skjønnhet og sorg». Foto: Linda Roald
NY BOK: Svenska Akademins faste sekretær, historikeren og forfatteren Peter Englund, er i Norge i anledning utgivelsen av boka «Krigens skjønnhet og sorg». Foto: Linda Roald Vis mer

- Det skulle bare mangle.

- Jeg forsøker å gli unna så godt jeg kan. Jeg har lært meg det diplomatiske «undanglidandets konst.». Det er selvsagt ikke helt bra. Jeg føler et visst ubehag ved stadig å skulle representere noen andre enn meg selv.

Peter Englund er en av de beste formidlere av historie i Norden i vår tid. Siden debuten med «Poltava» i 1988 har han med stor kunnskap formidlet alt fra minihistorikk om hamburgere, massasjestaver eller tannbørster til storslåtte epos fra fortida der vanlige menneskers opplevelse av verden står i sentrum. «Krigens skjønnhet og sorg» er en annerledes måte å formidle kunnskap på. I stedet for å lage en bred fortelling om første verdenskrig, formilder han inntrykk fra 19 autentiske mennesker som på forskjellig vis deltok i krigen, de fleste av dem soldater, men også en 12 år gammel skolepike og en sykesøster.

- Boka er et eksperiment. Jeg ville formidle historien om første verdenskrig uten noen overgripende fortelling. Hva skjer om man reduserer fortida til en minst mulig enhet: Et enkelt menneske? Jeg forsøker å gjøre meg fri fra fasiten, altså fra tanken på hvordan krigen utvikler seg og slutter og forsøker å formidle hvordan hvert av disse menneskene opplevde situasjonen der og da. Jeg har villet fange inn entusiasmen, gleden, desillusjonen - hele spekteret av følelser. Vanligvis forteller vi slike historier bakover, det vil si med resultatet som utgangspunkt.

- Hvorfor første verdenskrig?

- Jeg opplever at den er underspilt i historien, at den så å si ufortjent er kommet i bakgrunnen for den andre. Men den første er uhyre viktig, den er forutsetningen for alt som skjedde seinere; den russiske revolusjonen, framveksten av nazismen, den økonomiske depresjonen, den neste verdenskrigen, den kalde krigen som fulgte etterpå.

- Blant de 19 personene du skildrer, fins også en nordmann. Han er ikke med i den svenske originalen?

- Jeg lager noen varianter for hvert land boka kommer ut. Nordmannen Lyder Ramstad var en mann som klarte å verve seg til den tyske hæren. Et litt ubehagelig bekjentskap. Han elsket krigen og var en nokså ekstrem entusiast. Jeg har noen ganger tenkt at det kunne vært interessant å følge de av disse menneskene som overlever, videre, etter krigen. Ramstad ble visstnok angiver under andre verdenskrig og dømt til fengselsstraff.

- I tittelen på boka brukes uttrykket «krigens skjønnhet». Kan en krig være vakker?

- På svensk heter det «stridens skjønnhet». Det står for litt av det ved krig som er lokkende. For enkelte var krigen en mulighet til å oppnå egen storhet og fullbyrde livet sitt. For folk som ikke ser det katastrofale, før det er for seint. Det som får mennesker til å gi seg hen. Lysene fra et slag eller et artilleriangrep kan også ha en viss skjønnhet i seg, på tilstrekkelig avstand.

Da han fikk ideen til «Krigens skjønnhet og sorg», var Englund selv ved fronten. Han har flere ganger vært krigskorrespondent, på Balkan, i Afghanistan, og i 2005 var han i Bagdad-området og dekket krigen for Dagens Nyheter.

- Det slo meg at det var visse likheter mellom Irak-krigen og første verdenskrig. Begge var kriger skapt av retorikk. De holdes i gang av ord og bilder. Man kriger om hvordan krigen skal beskrives. Den som er midt oppe i det, forstår knapt hva som skjer. Bare på avstand er det mulig å ha et visst overblikk. Man er nedsenket i tidas strøm, i noe man ikke har oversikt over og ikke aner resultatet av. Lydnivået er høyt, man forstår at noe foregår. Men ikke hva.

- Er den andre verdenskrigen greiere å holde rede på?

- Den har mye tydeligere fronter mellom godt og ondt, lys og mørke. Derfor er den mye mer omtalt og skildret. Dramaturgien er enklere. Utviklingen i krigen er mye lettere å følge gjennom store slag og hendelser.

Første verdenskrig er mer sammensatt og komplisert. I min bok har jeg vært mer opptatt av å komplisere enn å klargjøre, for å få fram kynismen, forvirringen og følelsen av meningsløshet. Som det lyder i en kjent soldatsang fra første verdenskrig:

«We're here because we're here because we're here»

og så videre.