POP: Selv om  «When the morning comes» er spilt inn i Nashville, mener Marit Larsen at det er «et reinspikka popalbum». Foto: Nina Hansen / Dagbladet
POP: Selv om «When the morning comes» er spilt inn i Nashville, mener Marit Larsen at det er «et reinspikka popalbum». Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Ville holde fortiden hemmelig

Marit Larsen nektet bandmedlemmer å google henne.

(Dagbladet.no) - På denne plata har jeg til og med skrevet en låt til meg selv, sier Marit Larsen (31).

Hun sitter på Litteraturhuset og snakker om tekstene til sitt nye album.

«When the morning comes» er skrevet og spilt inn langt unna. I country-hovedstaden Nashville.

Avstanden har gjort Marit mer åpen, mener hun.

Tryggere.

Nær
- Jeg vet at jeg har et publikum, men det har gjort meg modigere å være langt borte, ikke møte dem hver dag.

- Samtidig skjønner jeg etter hvert at jo mindre jeg holder tilbake, jo nærere jeg tillater meg å være i historiefortellingen, jo mer tilgjengelig blir det.

Er det ikke rart, spør hun.

- Det er som å ha det veldig vanskelig og ikke ville fortelle det til vennene dine, men så gjør du det likevel og skjønner at det var det viktigste som kunne skje med vennskapet. Vi må slutte å pynte oss for hverandre.

- Hvilken låt er det du har skrevet til deg selv?

- Det er tittellåta på albumet: «When the morning comes»

- Hva er det du ønsker å si til deg selv?

- Alt det som er i teksten, he he. Nei, men den teksten kunne jeg ikke skrevet for tre år siden.

- Det ville blitt for personlig?

- Ja, det har skjedd noe med meg som menneske. Det henger jo sammen.  Uten å gå i detaljer så har jeg gått igjennom ganske vanskelige ting. Jeg har blitt konfrontert med mye av det jeg er mest redd for i livet. Og så har jeg kommet ut på andre siden, og tenkt at nå skal jeg lage denne plata i helt andre rammer, gjøre noe helt nytt. Jeg gikk fra noe jeg synes var skremmende og uhåndterbart, til noe jeg trodde skulle være enda mer skremmende, men jeg taklet det så bra.

Hun liker å bli eldre, sier hun.

- Jeg tror det handler mye om det. Å klare å tenke: Hva er det verste som kan skje? At folk ender opp med å høre på noe annet. Det skal jeg klare. Jeg hører også på mye annet.

Selvprodusert «When the morning Comes» er Marit Larsens fjerde soloplate.

Der de tre første ble produsert av Kåre Chr. Vestrheim, har hun denne gangen tatt ansvaret helt selv.

Trommene ble spilt inn på tre dager hos Marits tromme-idol Matt Chamberlain i Los Angeles.

Resten ble altså til i Nashville.

Med musikere hun ikke kjente fra før.

Marit ville begynne med blanke ark. 

-Jeg booket dem på bakgrunn av band de spiller i. De fikk ikke lov til å høre på noe jeg hadde gjort tidligere. De fikk ikke lov til å google meg. De fikk låtene på forhånd og så formet vi dem sammen i studio.

Ingen forutintatthet.

- Det finnes noe i oss, en refleks: Hvis du har på deg en jakke på jobben og alle synes det er en fin jakke, da kan det hende du har den på deg igjen. Jeg har hatt behov for å komme meg bort for å være sikker på at jeg lager de platene jeg vil lage.

Hun likte å ta ansvaret selv. Hun liker følelsen hun får av de ti låtene på albumet.

-Jeg håper alle platene jeg kommer til å lage vil gi meg denne følelse. Det var noe som løsna.

- Er det en følelse du ikke har hatt før?

- Ja. Det er det. Det er sikkert mange grunner til det, men jeg vet at det å ta på seg mye ansvar, være låtskriver, ta på meg en produsentrolle, handler også om å bli konfrontert med min egen utilstrekkelighet. Og jeg skjønner at den evige tvilen kommer til å være der. Men istedet for å se på det som en forstyrrelse, kommer den til å ta meg videre. Jeg kommer aldri til å føle at jeg kommer i mål.

- I presseskrivet til albumet står det at «du har strukket deg bort fra det søte». Hva betyr det?

-Jeg har funnet stemmen min! Ihvertfall er jeg noen steg nærmere en forståelse av hvordan jeg kan bruke den. Jeg har produsert den på en annen måte. Jeg har skjønt at ved å gi plata et mer aggressivt driv, ved å skrelle bort lag med lekenhet, så får stemmen min litt mer å bryne seg på. Det har vært en åpenbaring for meg.

Ekte/Uekte «Forsker: - Marit Larsen er uekte» skrev nettavisene i sommer.

Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik sto bak en doktorgrad der han sammenlignet de offentlige personaene til Marit Larsen og hennes tidligere M2M-makker Marion Ravn.

Marit Larsen svarte ved et krasst innlegg på Facebook-siden sin.

- Jeg er veldig glad for at jeg skrev den teksten på Facebook. Jeg har gjennom den sagt det jeg trenger å si. Jeg følte at den avhandlingen hadde fått den plassen i media den fortjener allerede, så jeg var usikker på om et tilsvar fra meg ville holde liv i det, men det føltes feil som et voksent menneske å ikke respondere på det. Så jeg er glad for at jeg gjorde det.

To album pluss filmmusikk Hun jobber allerede med sitt neste album. Nok et Nashville-skive.

I tillegg har hun i flere år arbeidet med et reinspikka folk-album.

Pluss at hun også har et hemmelig filmmusikkprosjekt på gang.

- Hvordan skriver du en låt?

- Som regel er det biter, fragmenter fra melodier og tekst som lagres i telefonen. For fem dager siden kræsjet telefonen min da jeg skulle oppdatere ny programvare. Da gjorde jeg opp status på hva jeg har i telefonen min og jeg har 22 000 tekstnotater og rundt 2000 musikkopptak. Det er en slags idébank som jeg bruker som utgangspunkt når jeg sitter og har min arbeidstid.

-Men du fant låtene igjen? Du hadde det i cloud?

- Ja, men jeg fikk hetta. Jeg blir nesten flau over hvor mye det betyr. Disse ideene, mange av dem hadde jeg nok funnet fram til uansett, men det å ikke være tilgjengelig...  Når det er åtte prosent igjen på telefonen, føler jeg at det er åtte prosent igjen av meg.

Vakkert Grunnen til at hun dro til Nashville, det er fordi det er der den lages, den musikken som treffer henne som hardest selv.

Gillian Welch.

Kasey Musgraves.

- Jeg kjente at jeg måtte dit, jeg hadde en enda sterkere dragning enn før. Jeg ville finne den kjernen som gjør at musikken min kanskje beveger noen like mye som disse artistene beveger meg.

Særlig Jason Isbells «Southeastern» har gjort inntrykk det siste året.

- Det er låter på den plata som har forandra meg. Som jeg ikke klarer å slippe, som setter ord på noe i meg. Noen av låtene på den plata kan jeg ikke høre på i offentligheten, «Elephant» kan jeg ikke høre blant folk.
 
- For da begynner du å grine?

- Ja, og det er veldig vakkert, men også kraftfullt. Det er dit jeg vil med musikken min. Jeg vil være med på DET.