Ville i nikkersen

Gnarls Barkley forsøker å være «Crazy». En gang til.

CD: Gnarls Barkleys Thomas «Cee-Lo» Callaway og Brian «Danger Mouse» Burton er ikke bare et selverklært «odd couple», de er også to av samme alen. Lenge før duoen slapp monsterhiten «Crazy» i 2006, utforsket de eksentrismens ekstremiteter hver for seg.

Som en del av sørstatsraplegendene Goodie Mob og med sine psykedeliske soloplater, hadde Cee-Lo for lengst plukket opp sumpsoultråden etter Dr. John. Danger Mouse hisset på sin side opp et kobbel med EMI-advokater da han sauset sammen Beatles’ «The White Album» med Jay’Zs «The Black Album». Hvis ett ord skal oppsummere guttas musikalske karrierer, så må det være RESPEKTLØSHET.

TV-seriemusikk

I ordets positive forstand, selvfølgelig. «The Odd Couple» fortsetter også der «St. Elsewhere» slapp. I en grøt av patentert popsoulsyre der absolutt alt er lov - og de populærkulturelle referansene sitter løsere enn klærne til Paris Hilton. Det høres til tider ut som en blanding av spøkelseshus, sekstitallsinspirert tv-seriemusikk og Pussycat Dolls «Don’t Cha« (som Cee-Lo også hadde en finger med i spillet med).

Men det småfjollete lydbildet har også et utpreget luremus-element: I tekstuniverset er det paranoia, dommedagsfølelse og ensomhet som råder, og Cee-Lo vræler ut sin weltschmerz som om han har forlest seg på «Unge Werthers Lidelser».

Ville i nikkersen

Det er samme oppskrift som på «St. Elsewhere», men denne gangen klarer ikke spenningene mellom Danger Mouses utagerende programmeringsteknikker og Cee-Los vokalmelankoli å løsrive en fra følelsen om å ha hørt hele galskapen en gang før.

Det hjelper åpenbart ikke å være ville i nikkersen så lenge det foregår innenfor faste rammer.

Ville i nikkersen
Ville i nikkersen