Ville leker

DE OLYMPISKE LEKER

begynner i Athen i dag. Felles for den moderne oppfatningen av lekene er at dette er kosmopolitiske megabegivenheter som angår og interesserer folk fra hele kloden, både som deltakere, formidlere og tilskuere. Den internasjonale olympiske komite (IOC) framholder denne globale forbrødringen og forsøstringen som selve kjerneideen bak deres eget idrettsarrangement.

Forestillingen om den «globale menneskefesten» var knapt til stede forrige gang Lekene gikk i Athen, i 1896. Da deltok det bare menn fra den hvite, vestlige del av verden. 14 land var representert med 241 utøvere. Idrettene som var funnet verdig å stå på det olympiske program var og har siden vært nesten utelukkende vestlige. At ideen om å drive olympisk idrett var et vestlig påfunn ble enda tydeligere i St.Louis, USA 1904. Da fikk mennesker fra det som har blitt kalt den 3. verden lov til å delta, men ikke i de ordinære konkurransene. De ble plassert i et spesielt arrangement som fikk navnet «Antropologiske dager». Noen aviser kalte begivenheten «Savages' days at the stadium». Det var rene ord for pengene. Som et side-arrangement til de olympiske lekene skulle «ville folkeslag» testes i ulike idrettskonkurranser. Afrikanere, asiater og amerikanske indianere som befant seg i St.Louis for å vises fram på verdensutstillingen, ble plassert på ulike startstreker.

DE VISSTE

i liten grad hva de gikk til. De hadde ikke meldt seg på, og de hadde ikke forberedt seg. De var i liten grad kjent med idrett slik den ble drevet i Vesten. Likevel ble de i forbausende stor grad tatt for å være representative for den fysiske kapasitet deres egne etniske grupper hadde.

Med varierende grad av interesse ble «de ville» satt til å gjennomføre en rekke løpsøvelser fra 100 meter til en engelsk mil, hoppe høyde og lengde, støte kule og andre kastøvelser både for lengde og nøyaktighet. Som en slags konsesjon var det også lagt inn noen få øvelser som en antok «de ville» skulle være bedre kjent med, blant annet klatring i palmelignende stolper, uten at det forandret særlig på helhetsinntrykket arrangementet ga.

Resultatene fra AD ble nemlig nøyaktig og vitenskapelig registrert og kommentert. Ikke uventet var prestasjonene lite imponerende for de hvite menn som overvåket det hele. Den offisielle rapporten fra arrangementet la ikke fingrene i mellom. Betegnelser som «latterlig dårlig forestilling» og «ikke bedre enn en skoleelev» ble oppsummert med at «den ville er ikke den natur-atleten vi har blitt lurt til å tro». I det hele tatt var de ville «betydelig overvurdert fra et idrettslig ståsted». Spesielt en gruppe; tehuelce-indianere fra Patagonia fikk gjennomgå. Denne gruppen, som siden oppdageren Magellans dager hadde hatt et rykte for å være store og sterke, ble regelrett bebreidet for å «ha forsømt» å utvikle musklene som skulle til for å måle styrke på den vestlige, olympiske måten; ved kulestøt og løfting av vekter. Vitenskapsmenn og forfattere måtte i framtiden pent avholde seg fra enhver omtale av de villes naturlige atletiske evner. En i og for seg ikke urimelig konklusjon, hadde den ikke vært så kulturelt selektiv. Resultatene var nemlig mat for en voksende rasistisk diskurs som ikke minst handlet om forskjellen mellom ulike «rasers» talent og yteevne.

I 1913 KUNNE EN

lese et skrekkslagent leserbrev i Norsk Idrætsblad med den illevarslende overskriften: «Skal negrene delta i de olympiske leke?». Innsenderen hadde lest historier om at det i det indre av Afrika skulle finnes spenstige naturatleter. Hvis slike skulle få delta, ville det ta bort hele ideen med olympiske leker. En kulturell «amatørregel» som holdt uønskede folkegrupper borte var altså i noen idrettsinteressertes tanker, på samme måte som de tidlige amatørreglene holdt uønskede, lavt bemidlede sosiale grupper unna.

De vitenskapelige «funnene» fra 1904 overlevde lenge. Så seint som i 1943 gjenga Nordisk Familieboks Sportlexicon resultatene og holdt dem sammen med nyere erfaringer. Konklusjonen var ifølge dette høyt respekterte oppslagsverket opplagt: «att det ej går att av Afrikas negrer göra idrottsstjärnor»

Slikt trenger ikke lenger kommenteres, men hvordan kunne noe slikt i det hele tatt gjennomføres? Vel hadde amerikanere allerede på denne tiden et noe frynsete rykte som idrettsarrangører og heller ikke Pierre de Coubertin var overbevist om deres vilje og evne til å utvise «olympisk dømmekraft». Det spørs likevel om en ikke må rette søkelyset mot mer ubehagelige ting som sannhetssøkende vitenskap og vestlig politikk.

NAVNET

«Antropologiske dager» var ifølge arrangørene en hyllest til en av initiativtakerne, presidenten i American Anthropological Association, dr. William McGee. I 1904 var vitenskapen interessert i å undersøke ikke-hvite mennesker grundigere enn før. Politikken hadde gjort dette enklere. I kolonialismens glanstid fra 1880-årene til 1958 var det vanlig for kolonimaktene å vise fram sine undersåtter på verdensutstillingene. Da hadde antropologien for lengst begynt å forsøke å studere mennesker i deres egne omgivelser. Men i 1904 bød OL på en anledning til å teste ut forestillinger om annerledes mennesker. Forholdet mellom verdensutstillinger og olympiske leker var i OLs innledningsfase tett, og styrkeforholdet tippet i verdensutstillingenes favør. I St. Louis var OL en del av programmet til avdelingen for fysisk kultur, som igjen var avdeling nr. 16 på utstillingen. Avdelingen for antropologi bidro med faglig ekspertise. Deltakerne ble plassert i antatt evolusjonær rekkefølge. De «amerikaniserte» eller «halv-siviliserte» indianerne ble plassert øverst, ettersom de allerede hadde fått smake på sivilisasjonens frukter. De hadde nemlig blitt hevet fra «stammetilværelsens selv-sentrerte og lite utfordrende eksistens til et aktivt og opplyst moderne liv.» Midt på treet havnet den asiatiske gruppen som interessant nok besto av tyrkere og «to syrere fra Beirut». Uansett hjemområdets kulturhistorie var de i OL-sammenheng klassifisert som mer eller mindre «ville» i 1904.

EVOLUSJONISME BLE

supplert av antropometriske målinger. Utstillingsobjektene skulle måles og testes på alle samtidens tenkbare måter. Troen på slike målinger var utbredt. Veien var nå ikke lang til også å måle fysisk kapasitet gjennom idrettsprestasjoner og gi dem kulturell gyldighet. Resultatene fra 1904 kunne brukes til å fastslå at hvit, vestlig overlegenhet var en naturlig sak. Arrangementet var en «suksess» som fastslo at de «ville» ikke utgjorde noen idrettslig trussel. Den hvite mann var rett og slett bedre utrustet både fysisk og mentalt ifølge det tidlige 1900-talls vitenskapsmenn.

Det å forklare idrettslig yteevne med genetiske eller for den saks skyld «rasemessige» egenskaper er imidlertid ikke borte. Ettersom idrettens resultatlister har endret seg har slike forklaringsmåter dukket opp igjen, men i ny versjon. I 1904 handlet det om å forklare den hvite manns overlegenhet både på og utenfor idrettsbanen. Hundre år seinere handler det om å forklare hvorfor den hvite mann ikke er like overlegen som før, på idrettsbanen. Vi ser nå (for eksempel i siste nr. av tidsskriftet Science) en tendens til at idrettslige forskjeller i økende grad forklares med fysiologiske og genetiske ulikheter. Slike forklaringsmåter har en tendens til å se bort fra psykologiske og kulturelle faktorer som motivasjon og levestandard. Når ulike motiver og mer diffuse «kulturelle» vilkår kan være med på å skape ulike resultater, er det fristende å søke forklaringen i det målbare. De fysiologiske målingene er i 2004 riktignok mer raffinerte enn de tilsvarende hundre år tidligere. Men det er en vesentlig forskjell på konteksten: Mens de hvites overlegenhet for hundre år siden var en naturlig del av deres sivilisatoriske rolle, er vest- og øst-afrikanere og deres etterkommeres nåværende overlegenhet i en del idretter redusert til et spørsmål om muskelfibre og fysiologiske mål. Uansett underlegenhet på idrettsbanen er det stadig den hvite mann som har forklaringsmakten.