Kommentar:

Ville neppe gjort det samme med en mann

Hva skal til for at forlagene legger sine stereotypier om kvinner med minoritetsbakgrunn til side?

DEBATT: Dagbladets anmelder reagerte på måten Shazia Majids nye bok ble presentert av forlaget. Foto: ASTRID WALLER / KK
DEBATT: Dagbladets anmelder reagerte på måten Shazia Majids nye bok ble presentert av forlaget. Foto: ASTRID WALLER / KKVis mer

Hvor liten kan en kulturdebatt bli?

I min anmeldelse av VG-journalist Shazia Majids bok «Ut av skyggene» kritiserte jeg Aschehougs omtale av boka. Fremfor å slå stort opp at den er banebrytende norgeshistorie om innvandrerkvinnene på 1970-tallet og deres etterkommere helt frem til i dag, kaller forlaget boka en «en kjærlighetserklæring» og presenterer den som en mor-datter-historie. Etter forlegger Harald Engelstads motsvar, fikk vi åtte minutter til å diskutere saken på Dagsnytt 18. Det har fått bokredaktør i Klassekampen, Bjørn Ivar Fyksen, til å mene at «dette landet trenger større kulturdebatter.»

Men denne debatten handler om noe langt mer enn et bokomslag. Internasjonalt har liknende diskusjoner pågått i årevis. Nylig besøkte britiske Siena Parker fra Penguin Random House Oslo for å snakke om forlagets manifest for mangfold til en blendahvit norsk forleggerstand. Til Morgenbladet uttalte Aschehougs direktør, Mads Nygaard: «Det interessante er i hvilken grad man klarer å gjøre dette til noe mer enn en parole.» Utgivelsen av Majids bok kunne vært en anledning til å være langt mer offensiv. For hennes bok er mye mer enn en mor-datter-historie. Ikke minst på grunn av researcharbeidet. Hun baserer den historiske fremstillingen på et stort tilfang av avisartikler, rapporter, forskningslitteratur, intervjuer og nye tall fra Statistisk Sentralbyrå. Resultatet er at «Ut av skyggene» er en uomgjengelig bok for alle som vil forstå hvordan Norge ble flerkulturelt – presentert som en kjærlighetserklæring. Forlaget ville neppe gjort det samme med en mannlig forfatter.

I sin anmeldelse i Klassekampen diskuterte Hannah Helseth boka i lys av Terje Tvedts analyse av samme periode i «Det internasjonale gjennombruddet». «Jeg skulle ønske de tusen som har lest Tvedts bok, også leste Majids bok før de uttalte seg om innvandring», skriver hun. Siden vi vet at omslagstekster avgjør hvilke bøker lesere fatter interesse for, er det usikkert om Majid når et like stort publikum. På baksideteksten presenteres Tvedts bok som fortellingen om «den dramatiske historien om en av de mest skjellsettende forandringene i landets lange historie.»

At Aschehoug presenterer Majids minst like dramatiske, veldokumenterte og drøftende historie som en mor-datter-bok, skyldes ikke bare at hun er kvinne. Det skyldes nok også at hun har minoritetsbakgrunn. De siste årene er det kommet en rekke personlige familie- og oppveksthistorier av kvinnelige forfattere med innvandrerbakgrunn. Som Azra og Maria Gilanis «En muslimsk mors kamp», Sumaya Jirde Alis «Ikkje ver redd sånne som meg» og Camara Lundestad Joofs «Eg snakkar om det heile tida». Til tross for at Majids bare bruker sin egen historie som inngang til en bred norgeshistorie som kritiserer arbeidsgivere, myndigheter til forskere, velger forlaget likevel å presentere boka som nok en personlig mor-datter-historie fra innsiden av innvandrermiljøene.

Hva skal til for at forlagene legger sine stereotypier om kvinner med minoritetsbakgrunn til side og fronter at de kommer med ny og solid kunnskap om Norge?