Ville Solheim tillatt «litt tortur»?

SKIPSFART: Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim har latt byråkraten i seg overstyre politikeren når han kritiserer oss for å ville bruke «feil» konvensjon for å rydde opp i redernes uansvarlige utnyttelse av Bangladesh sine strender og arbeidere (Dagbladet, 22.09, svar på vår kronikk 16.09).

Vi representerer organisasjoner som arbeider med miljø, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling i Bangladesh. Vi er ikke imot en IMO-konvensjon om internasjonal sjøtransport, vi er imot en svak og ufullstendig en. En som ikke bedrer situasjonen for menneskene på strendene der opphogging i dag foregår, men undergraver prinsipper det har tatt lang tid å framforhandle, blant annet i Basel-konvensjonen: Rike land skal ikke kunne eksportere farlig avfall til fattige land som ikke håndterer avfallet forsvarlig.

Solheim forsøker i sitt leserinnlegg å gi inntrykk av at Bellona alene står imot et samlet verdenssamfunn i vårt syn («verdens land mener…»). Med det overser Solheim de mange grundige og kritiske innvendinger som er kommet mot dagens utkast til konvensjon fra flere hold. For eksempel uttrykte EU-parlamentet så sent som i mai i år at IMO-konvensjonen verken forsøker å forhindre eksport av farlig avfall til utviklingsland, respekterer «forurenser betaler-prinsippet», eller bidrar til å stille verifiserte kvalitetskrav for opphoggingssteder.

Byråkraten Solheim kan kanskje overse hvilken rolle internasjonal lovgivning spiller for å sette standarder på en ofte brutal internasjonal arena. Men politikeren og ministeren Solheim bør ikke overse dette. Hvordan kan Solheim akseptere at hans eget byråkrati jobber i feil retning, for en konvensjon som vil legalisere og legitimere en uverdig praksis som eksisterende konvensjoner allerede fordømmer?

Tidligere har Sveinung Oftedal, rådgiver i Miljøverndepartmentet, begrunnet Norges posisjon med at det blir vanskelig å få nok land til å ratifisere konvensjonen om man stiller strenge krav: Det er umulig med «Rolls Royce standard» [sic]. Solheim må sette grenser for denne pragmatismen. Ville Solheim tillatt barnearbeid i ILO-konvensjonen for å få flere til å ratifisere den? Eller «litt tortur» i den internasjonale menneskerettighetskonvensjonen?

Dagens utkast til IMO-konvensjon tillater eksport av farlig avfall til utviklingsland samt hogging av skip og håndtering av miljøgifter på en strand – hvor miljøgifter ikke kan kontrolleres og bruk av elementært sikkerhetsutstyr er umulig.