Ville Undset likt «Tolv år»?

Skal? Skal ikke? Jeg ender med skal ikke lese «Elleve år» om igjen før jeg tar for meg Sigrid Undsets «Tolv år», manuskriptet som ble funnet under opprydningen på Bjerkebæk, og som nå er utgitt av Aschehoug som bok.

Jeg tror det ville vært urettferdig mot Sigrid Undset å lese dem i sammenlikningens lys. For det er en stor forskjell på «Elleve år» og utkastet til fortsettelsen. «Elleve år» valgte Undset selv å utgi. Manuskriptene til den videre beretning ble lagt til side, og aldri fullført og utgitt av henne selv. Hun må ha hatt sine grunner.

Mens jeg leser er det ikke til å unngå at jeg spør meg: Ville Undset likt at utkastet hennes ble trykt? Jeg er ikke så sikker på om den myndige damen ville satt pris på at noen overprøvde hennes vurdering.

Inderlige

Det betyr ikke at «Tolv år» er uten litterær verdi. Hennes fortelling om sommeren i morens danske hjemby, Kalundborg, er nydelig. Skrevet i intens kjærlighet til morens familie i bestefarens deilige hus. Særlig er landskapsskildringene inderlige, du rent ut sanser blomster og trær som hun elsket hele livet. Og når hun forteller om oppholdet i København, gir hun byen et eventyrets skjær.

Hun hadde lengtet så inderlig til denne sommerferien som en stund så ut til å bli avlyst. Desto lykkeligere er hun, når hun endelig er midt i den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er nok flere grunner til at denne delen av boka har en egen utstråling. Der, i det deilige landet, kan Ingvild, som hovedpersonen heter, glemme sorgen som ennå er nær hjemme i Kristiania. Sorgen over hennes far som er død, det mennesket hun elsket høyest av alle. Har Undset kalt sitt alter ego i boka Ingvild for å komme nærmere faren som het Ingvald?

Trange kår

Farens bortgang gir dem trangere kår. Moren må selge unna hans store boksamling og mange av møblene for å klare hverdagens utgifter. Den lille pensjonen etter ham er langt fra nok å klare seg. Riktignok, «Ingvild hadde forelsket sig i den lille leiligheten i Stensgaten, fra den første kvelden de kom flyttende dit», likevel tilhører de ikke lenger det samme sjikt som forrige gang de bodde med faren i det samme strøket.

Det preger også Ingvild at hun og søstrene på grunn av dårlig økonomi må få friplass på Ragna Nielsens skole.

Stolprete

Første del av boka er også interessant, litteraturhistorisk og som ytterligere innsikt i Sigrid Undsets oppvekst. Men den er, sammenliknet med partiene fra Danmark, dårlig skrevet. Mens språket flyter nydelig uten skvulp i skildringen av hennes andre fedreland, fortoner språket seg mer gammeldags, usikkert og stolprete, når hun skildrer tida i Oslo. Det er som om hun nøler mer, hun vil ikke, eller kan ikke, helt slippe seg løs. Det blir dessuten feil når hun blander inn noe som skjer først mange år etter. Erfaringen som mellomledd blir forstyrrende.

Manuskriptet slutter midt i en setning, hvorfor får vi aldri vite.

Derimot prøver Liv Bliksrud å sette det inn i en større sammenheng i etterordet. Interessant. Men hvorfor bruker Bliksrud så mange fremmedord? Venerasjon, for eksempel, som fremmedordboka forteller meg betyr ærefrykt. Det virker bare jålete.