MAFIATOPP: Bernardo Provenzano var en av de absolutte toppene i den sicilianske mafiaen, før han ble arrestert i 2006. Foto: AFP / NTB scanpix
MAFIATOPP: Bernardo Provenzano var en av de absolutte toppene i den sicilianske mafiaen, før han ble arrestert i 2006. Foto: AFP / NTB scanpixVis mer

Villedende kritikk av EMD og mafiabosser

VG ga et overdrevent og misvisende bilde da de fortalte om hvordan en beryktet mafiaboss hadde fått medhold i EMD.

Meninger

Det har stormet rundt den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) denne høsten, ikke minst etter dommen om den østerrikske kvinnen som fikk en bot for å ha kalt Muhammed for pedofil.

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

Her mente domstolen at landene måtte ha et handlingsrom når det gjelder balansen mellom ytringsfrihet og religion, og at Østerrike hadde holdt seg innenfor det handlingsrommet, eller skjønnsmarginen.

I Italia var det en annen nylig avsagt dom fra EMD som fikk mye oppmerksomhet og kritikk – denne gang med motsatt fortegn. Her var kritikken at domstolen har gått for langt i å begrense handlingsrommet, fordi en mafiaboss fikk rett i sin klage over det spesielle soningsregimet han sonet under.

I virkeligheten var dette medholdet sterkt avgrenset, og ikke noe som velter hele soningsregimet for mafiamedlemmer, slik man kunne få inntrykk av.

VGs Yngve Kvistad refererte – og gikk svært langt i å selv slutte seg til – denne kritikken i sin kommentarartikkel «Mafiabossen dømt for 127 drap – nå er hans menneskerettigheter krenket» – men ga samtidig leserne et sterkt fortegnet og overdrevent bilde av hva EMD faktisk konkluderte med.

Saken handler altså om Bernardo Provenzano, en av de absolutte toppene i den sicilianske mafiaen, som ble arrestert i 2006 og senere dømt til livsvarig fengsel for en rekke alvorlige forbrytelser – blant annet involvering i 127 drap.

Provenzano døde i 2016, men tre år før sin død klagde hans nærmeste pårørende på soningsforholdene hans. I italiensk straffegjennomføringsrett er det regler om at justisministeren via dekret kan sette innsatte på et særlig høyt sikkerhetsregime, innført på 1970-tallet under de såkalte «blyårene» da det var store indre spenninger i landet. Mange som har tilknytning til mafiaorganisasjoner har sittet under dette regimet, som kalles artikkel 41-bis.

For Provenzanos del innebar artikkel 41-bis-regimet at han for eksempel ikke fikk bruke telefon, mistet stemmeretten, ikke fikk lov til å få besøk av noen utenfor familien, ikke fikk kjøpe mat som krevde oppvarming eller tilberedning, og maks to timer bevegelse utenfor cellen om dagen.

Ifølge Kvistad mente EMD at Provenzanos rettigheter var krenket «fordi han de fire siste månedene av sitt blodstenkte liv måtte sitte bak lås og slå også da han (angivelig) ble dement og fysisk svekket».

Realiteten er imidlertid at EMD ikke felte Italia for at Provenzano i det hele tatt satt i fengsel. I stedet konkluderer domstolen med at det ikke var i strid med menneskerettskonvensjonen at han ikke ble løslatt selv om helsen hans ble stadig verre (frem til han døde i 2016). Blant annet legger domstolen vekt på at han var innlagt på en egen sikkerhetsavdeling i et sykehus i Milano de siste to årene, og helsen hans derfor ble tilstrekkelig ivaretatt.

Det EMD derimot felte Italia for, var at myndighetene ikke gjorde grundige og begrunnede vurderinger av om det særskilte sikkerhetsregimet fortsatt var nødvendig, gitt Provenzanos dårlige helse.

I september 2013 ble han satt på mating via sonde, fordi han ikke kunne ta til seg føde selv. På det tidspunktet måtte han ha hjelp til å vaske og stelle seg, og i desember 2013 kunne han knapt snakke og var stort sett sengeliggende.

Da justisministeren fornyet sikkerhetsregimet i 2016, var Provenzano blitt enda dårligere. Særlig den kognitive funksjonen var blitt klart verre, men uten at dette ble viet mye plass i dekretet. Det er denne mangelen på vurdering som EMD slår ned på.

Er det begrunnet å isolere en innsatt for å forebygge ny kriminalitet, hvis han ikke kan snakke forståelig, kan spise selv eller bevege seg opp fra sykesengen?

Kvistad forklarer at 41 bis-regimet «har også fått kritikk av menneskerettighetsgrupper, deriblant Amnesty International», og at «Både EMD og FN forsøkte i 2007 og -09 å få italienerne til å forkaste 41-bis som prinsipp i strafferettspleien».

Det er imidlertid ikke mulig å tolke den siste EMD-dommen slik. Tvert imot fremhver domstolen at det har vært et stort antall tidligere saker der man har avvist klager knyttet til 41-bis-regimet, og konkludert med at Italia ikke har brutt EMK med sin praksis – i tillegg til at enhver slik sak må bedømmes ut fra sakens konkrete forhold.

På spørsmål om hva han bygger sin beskrivelse på, viser Kvistad til to konkrete dommer fra 2007 og 2009, men (som det fremgår helt tydelig av både dommene og av Wikipedia-omtalen) disse dommene er overhodet ikke noe angrep på 41-bis som sådan.

Tvert imot ble størstedelen av klagenes innhold avvist av EMD. (Og på spørsmål fra oss om når FN skal ha tatt konkret affære mot 41-bis, har ikke Kvistad annet å vise til enn sin «oppfattelse basert på et samlet inntrykk av det internasjonale presset».)

Det eneste italienske myndigheter faktisk ble felt for av EMD i 2007/2009, var det som nærmest kan ses på som teknikaliteter: At klagerne ikke hadde fått anledning til å klage på visse vedtak fordi myndighetene hadde oversittet tidsfrister, og at kontrollen av brevene som fangen skrev, ikke var hjemlet i en tilstrekkelig tydelig lovparagraf.

Det blir dermed sterkt misvisende når Kvistad bare skriver at «et drapsdømt medlem av den notoriske ‘Ndragheta-mafiaen i Calabria klaget på at han var underlagt brev- og besøkskontroll. Utrolig nok fikk også han medhold».

Saken (fra 2007) med den drapsdømte Sandro Asciutto, var ikke første gang Italia ble felt for å kontrollere brev og besøk uten tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier. Tvert imot fant EMD det bare nødvendig å vise til at de gjentatte ganger hadde kommet til samme konklusjon før.

Slik lovparagrafen var formulert før 2004, ga den en nærmest ubegrenset makt til å gjennomgå og stanse kommunikasjon for innsatte som sonet under artikkel 41-bis-regimet. Det fremgikk ikke hvor lenge kommunikasjonen kunne overvåkes eller stanses, ikke krav til tilstrekkelig begrunnelse, og la heller ikke rammer for hvordan dommerne kunne utøve sitt skjønn.

At loven ikke var tilstrekkelig, innså italienerne til og med selv, og endret den. Da Asciutto var i EMD mente italienerne at loven før 2004 ikke var perfekt, men at domstolen likevel burde skifte kurs og la denne ene saken gå i deres vei.

I den senere dommen fra 2009 som Kvistad viser til, fant dessuten EMD at det ikke var brudd på retten til privatliv og korrespondanse at Italia hadde pålagt et mafiamedlem brev- og besøkskontroll i tråd med de nye reglene.

Det er absolutt mulig å begrense retten til å kommunisere fritt med omverdenen av hensyn til lov og orden, og nasjonal sikkerhet. Men det er lite «utrolig» at det må være rammer for hvilken makt staten har til å begrense mennesker fra å skrive brev eller ringe telefonsamtaler.

I denne nyeste saken var altså kjernen i klagen at Provenzano, mot slutten av livet, var så syk og svekket at han uansett manglet enhver evne til å kommunisere meningsfylt med omverdenen, og at 41 bis-restriksjonene dermed var blitt overflødige og dermed illegitime.

Kvistad omtaler dette (nærmest i forbifarten) som at «han (angivelig) ble dement og fysisk svekket», noe som fremstår som en klar underdrivelse av sakens fakta. Som nevnt over var han allerede i 2013 så syk at han ikke kunne spise selv, ikke kunne snakke sammenhengende og i stort sett var lenket til sengen. Ved sykehuset i Milano beskrev legene i 2014 sterkt reduserte kognitive evner, og i 2015 stadig dårligere nevrologiske funksjoner.

Provenzanos sak har derfor viktige paralleller til rettssaken om Breiviks soningsforhold. Selv om tingretten og lagmannsretten kom til ulike konklusjoner i den saken, la de begge til grunn det samme grunnleggende premisset: At alle tiltakene som fengselet hadde innført, i utgangspunktet var legitime og ikke i strid med menneskerettighetskonvensjonen, men at dette forutsatte at man kunne begrunne at de var nødvendige for å avverge reelle trusler.

Det var bare i denne konkrete bevisvurderingen at tingretten og lagmannsretten skilte lag i Breivik-saken – tingretten mente at staten ikke hadde begrunnet dette godt nok, mens lagmannsretten anså at behovet for tiltakene var tilstrekkelig dokumentert.

Mens norske domstoler kunne gjøre en full gjennomgang av alle sakens fakta og trakk sin selvstendige konklusjon basert på disse, vil EMD alltid være mer tilbakeholdne med dette, fordi hver enkelt stat skal ha en stor skjønnsmargin til å vurdere hver enkelt sak.

Da 41-bis-regimet ble forlenget overfor Provenzano i 2014 – til tross for at han allerede da var sterkt svekket – hadde den italienske domstolen innhentet en medisinsk sakkyndiguttalelse fra sykehuset.

Og fordi dommerne nettopp hadde gjort en uavhengig vurdering av Provenzanos tilstand, og avgitt en begrunnet konklusjon om at man ikke kunne utelukke at han var i stand til å formidle kriminelle beskjeder til mafiaen, fant EMD at de ikke kunne overprøve dette.

Men da restriksjonene skulle revurderes i 2016, hadde Provenzanos tilstand forverret seg ytterligere. EMD bruker begrepet «extremely deteriorated» om hans helse da, bare to måneder før han faktisk døde.

Selv ikke nå konkluderer EMD med at det i seg var uholdbart å forlenge restriksjonene – men de vurderer at helsetilstanden var i såpass stor nedgang at den burde vært tatt hensyn til. Når italienerne ikke kunne vise til at de skriftlig hadde vurdert Provenzanos kognitive evner og at disse rettferdiggjorde så strenge soningsforhold, var dette ikke tilstrekkelig begrunnelse for menneskerettighetsdomstolen.

Og dermed konkluderer EMD – ikke med at 41-bis-regimet i seg selv var feil og i strid med menneskerettighetene, men med at italienske myndigheter ikke hadde oppfylt sine forpliktelser til å dokumentere og rettferdiggjøre at avgjørelsen var riktig.

Det var altså bare på dette avgrensede punktet at Provenzano fikk medhold – og EMD påpeker selv at dette var et så begrenset medhold at bare det å slå fast et brudd på EMK var kompensasjon i seg selv. Provenzanos og sønnens krav om oppreisning ble derfor avvist.

Så kan man selvsagt mene at når det er snakk om mennesker som Bernardo Provenzano, en person som har ledet en stor kriminell organisasjon med utallige liv på samvittigheten, så kan de ikke forvente noe annet enn straff som kjennes. At samfunnet ikke skal behandle dem bedre enn de behandlet sine ofre.

Men det er nå engang dette som er prinsippet bak universelle menneskerettigheter: At de skal gjelde for absolutt alle, uansett hvilke handlinger de har begått og hvilket rykte de har. Og at hvis stater skal gripe inn i disse rettighetene, så må de begrunne hvorfor dette er nødvendig og forholdsmessig.

Og uansett om man mener at EMDs avgjørelse er forfeilet regelrytteri, så må man i det minste gjengi dommen korrekt, og gjøre det klart at premisset for klagen og konklusjonen var at Provenzano ble ansett å være totalt uten evne til å utføre noen av de handlingene som sikkerhetsregimet var ment å skulle forhindre – og at Italia selv i denne situasjonen kunne ha blitt frikjent dersom man hadde gitt en tilstrekkelig detaljert og oppdatert begrunnelse for å forlenge regimet.

Artikkelen er også publisert på Doremus' blogg

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.