Villedende om datalagring

DATALAGRINGSDIREKTIVET: Percy Westerlund, ambassadør ved Europakommisjonens delegasjon i Norge og Island, har 16. mars en stor artikkel om datalagringsdirektivet i Dagbladet. Artikkelen inneholder påstander som er misvisende og villedende.

Westerlund forteller oss at «Meldingenes innhold må ikke lagres». Han forteller dette som om det er en stor nyhet som tar brodden av kritikken. At meldingenes innhold ikke må lagres, er vel kjent blant de som ser med stor bekymring på datalagringsdirektivet.

Westerlund forteller oss i neste setning at «Det eneste man kan lese av trafikkdata er hvem som har ringt eller sendt en melding og til hvem, samt hvor og når». Dette er formelt riktig, men reelt sterkt villedende. Et mye mer dekkende bilde gis når man, som Datatilsynet, går mer i detalj. Det er grunn til å sitere:

«Følgende typer trafikkdata er per i dag ulovlig for tele- og internettselskapene å lagre:

Hvor du geografisk beveget deg når du benyttet mobiltelefonen til å snakke, sende eller motta sms, høre beskjeder i talepostkassen mv. Tidspunktene du logget deg på og av Internett og hvilke IP-adresser du benyttet. Logg over når og til hvem du sendte og mottok e-post, herunder IP-adressen du benyttet. Nevnte trafikkdata har tele- og internettselskapene i dag ikke lovlig grunnlag for å lagre. Nå vil imidlertid representanter for politiet pålegge lagring i minst et halvt år. På denne måten skal de få muligheten til å skaffe rede på hvor alle vi, som har PC og telefon, til enhver tid befant oss, hvem vi kommuniserte med og hvorvidt vi satt koplet opp mot Internett eller ikke.»

Hele «kart» kan på den måten utarbeides over borgernes kommunikasjonsvaner og forbindelser. Slike trafikkdata gir i virkeligheten opplysninger og inntrykk meget tett på den enkelte.

Formålet med lagringen er å bekjempe alvorlig kriminalitet. Det er Westerlunds hovedpoeng. På den ene siden er det grunn til å tvile på at bekjempelsen av alvorlig kriminalitet vil bli høynet i særlig grad – når lagring på denne måten, for alle, først blir kjent. Man vil unngå å etterlate seg slike elektroniske spor. Samtidig er faren for feilaktig utlevering og direkte misbruk klart til stede. Det skal heller ikke store forandringer til i det politiske klima før bruken av slike fristende opplysninger kan bli diffust utvidet til det som reelt er politiske formål.

Det blir til syvende og sist et spørsmål om effektivitet mot verdier. Når hensynet til effektivitet tramper i hjel de verdiene vi vil forsvare nettopp mot terrorisme og annen kriminalitet, er det fare på ferde.