Villedning om sex

Skal tannlege og professor Bente Træen forvalte sannheten om sexlivet i Norge?

BENTE TRÆEN har i flere år stått fram i media som ekspert på området sexologi. Som rådgiver, spaltist og forsker fikk hun tidligere mye medieoppmerksomhet. Den siste tiden har hun imidlertid brukt media til å kritisere nettopp media og andre eksperter, alt fra egne tidligere studenter til undertegnede. Kritikken går på at vi andre ikke skulle være kvalifisert til det arbeidet vi gjør, at det er media som har oppnevnt oss til eksperter og at media fokuserer for mye på sex. Det startet med hennes innlegg i VG i fjor sommer og ble fulgt opp i en artikkel i Dagbladet i februar i år med påfølgende debatt i Holmgang på TV2, hvor blant andre Træen og undertegnede deltok. Hennes siste utspill kom i en artikkel i Aftenposten 9. april under tittelen «Sex er oppskrytt».

Bente Træen er hverken sexolog eller psykolog, men er utdannet tannlege. Hun har en doktorgrad, dr.philos, fra 1993 - det vil si at hun ikke har deltatt i et formelt forskerutdanningsprogram. Oppgaven skrev hun samtidig som hun arbeidet ved Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning. Dette forhindrer ikke at hun i mer enn 30 intervjuer i blant andre Dagbladet, VG og Aftenposten de siste par årene har latt seg titulere sexolog, professor i sexologi, sexologiprofessor, professor i psykologi, psykologiprofessor, samlivsekspert og samlivsforsker. I tillegg har hun latt seg titulere sexolog i et titall Internett-aviser. Siden 2001 har Træen arbeidet som professor ved institutt for psykologi ved Universitet i Tromsø, hvor hun hovedsakelig underviser i helsepsykologi, men også i mediehåndtering og sexologi. Hennes undervisning i sexologi er som én av flere forelesere på et 35 timers frivillig kurs, én gang per semester.

I EN ARTIKKEL i forskning.no i 2003 karakteriserte Træen seg selv med følgende « Jeg ble en gavepakke for mediene». Træens selvoppnevnte kompetanse i mediehåndtering, som var ett av kriteriene for hennes nåværende ansettelse, skulle tilsi at bruken av hennes mange ulike titler ikke kan skyldes dårlig arbeid fra utallige journalister i landets største aviser. Etter det jeg kan se har hun ikke i noen av disse tilfellene dementert sine mange og forvirrende roller og titler. De som ønsker å vite mer om min faglige bakgrunn som sexolog finner dette på sexologen.no. Som prosjektleder for spørreundersøkelsen om norske seksualvaner i regi av Nasjonalt folkehelseinstitutt, divisjon for epidemiologi (vitenskapen om sykdomsutbredelse), har Træen i årevis med jevne mellomrom foret media med tall og kommentarer. Ukritisk presentert som sannheter, uten de nødvendige forbehold en undersøkelse med en så lav svarprosent må ha. Undersøkelsen, som har vært foretatt hvert femte år siden 1987, henvender seg nå kun til personer mellom 18 og 49 år.

Seksualvane-undersøkelsene har hatt som formål å se på bruk av prevensjon og andre relevante seksualvaner, som kan få innvirkning på blant annet hvordan norske helsemyndigheter skal forholde seg til HIV og AIDS. Den tar i liten grad for seg hva slags seksualliv nordmenn har, og hvor tilfreds vi er med den sexen vi har.

I den omfattende rapporten fra undersøkelsen «Sex i Sverige. Om sexuallivet i Sverige 1996», utgitt av det svenske Folkhälsoinstitutet i 1998, blir den norske seksualvaneundersøkelsen fra 1992 karakterisert til å ha «extremt låga svarsprocent». Svarprosenten var da falt fra 63 i 1987 til 48 prosent i 1992.

I den hittil siste norske seksualvane-undersøkelsen fra 2002 har svarprosenten sunket ytterligere, og er nå nede i kun 36 prosent. Den har i tillegg en skjev aldersmessig og kjønnsmessig fordeling. I en kommentar til denne typen spørreundersøkelser skriver Folkhälsoinstitutet; «Svarsfrekvenser runt 60 procent brukar i Norden utmärka välgjorda postenkätundersökningar».

SOM VERKTØY for fagfolk som arbeider med seksualitet, eller som et mål på det norske folks seksualliv, har seksualvane-undersøkelsen liten eller ingen verdi. Til det er den mangelfull på flere vesentlige områder, og stiller ikke de nødvendige spørsmålene. Den kan derfor hverken brukes som fasit for hvor ofte vi har sex, med hvem og hvordan, eller hvor god sex vi har. At vi i de siste tiårene har fått en stor andel av befolkningen med fremmedkulturell bakgrunn, kommer heller ikke fram av undersøkelsen. Det samme gjelder den endring samfunnet og den enkelte opplever i forhold til livssyn. I mitt kliniske arbeid ser jeg i stadig større grad at fremmedkulturelles møte med den norske seksualiteten og kvinnesynet skaper problemer, både hos de fremmedkulturelle som kom til landet, deres barn og igjen deres partnere. Dette gjelder enten partneren selv er fremmedkulturell, eller etnisk norsk. I dag er drøye én av fem fremmedkulturelle av de som tar kontakt med meg på klinikken for hjelp, og de kommer fra alle verdensdeler.

At Træen har et noe spesielt forhold til hva som kommer inn under seriøs forskning, viser hun klart på forskningsdatabasen Frida ved Universitet i Oslo, og på hjemmesiden for ansatte ved institutt for psykologi i Tromsø. Både i forskningsdatabasen og under listen av publikasjoner på egen CV, presenterer hun sine debattinnlegg i VG som forskningspublikasjoner!

SAMTIDIG MED TRÆENS ukritiske bruk av data fra seksualvane-undersøkelsen, kritiserer hun media for ukritisk bruk av data fra andre undersøkelser. Spesielt når de samme media ikke har bedt om en kommentar fra Træen selv. Med seksualvane-undersøkelsen som utgangspunkt forfekter Træen egne meninger og holdninger med alibi i en undersøkelse uten særlig relevans for seksualitetens kår i Norge. Hun forfekter et syn på seksualiteten som er gammeldags, og langt fra den seksuelle virkeligheten spesielt unge mennesker møter i dag. På grunn av den oppmerksomhet hun har fått rundt presentasjonen av tall fra seksualvane-undersøkelsene, virker det som om media har tatt det som en selvfølge at Træen også har omfattende kunnskaper i fagområdet sexologi. Etter det jeg kjenner til har Træen aldri hatt en klient til rådgiving eller i terapi, bortsett fra de hun som tannlege eventuelt har fylt jekslene til.

JEG SKAL GI Træen rett i én påstand, det er for mye ukritisk bruk av sensasjonsoverskrifter som spiller på sex i de fleste media. Samtidig har media et klart ansvar for å formidle riktig, saklig og fordomsfri informasjon om sex og samliv. Hvor skal ellers landets hvert år cirka 60.000 nye 16-åringer og andre aldersgrupper skaffe seg informasjon om seksualitet fra? Vi trenger alle til ulike tider i livet ny kunnskap om sex. I dag er porno i ferd med å bli den viktigste kilde til informasjon om sex, også for unge av begge kjønn. Porno lages for å gjøre brukeren kåt - ikke for å gi tips til hvordan ha god sex, spesielt ikke for kvinner.

Forvaltning og formidling av kunnskap om sex, og forståelsen for hvordan seksualiteten griper inn i våre liv på så ulike måter, er for viktig til å bli overlatt til en tallforsker som Bente Træen. Det er med bakgrunn i varierte og omfattende studier i sexologi, og ikke minst i kontakten med menneskene det gjelder, vi som fagpersoner kan bidra med faktainformasjon, gi gode råd og veiledning, enten det skjer gjennom media eller i direkte kommunikasjon med klienter.