Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Undergrünnen - «Ein revnande likegyldighet»

Villere blir det ikke!

Herlig musikalsk villskap fra Undergrünnen.

TILBAKE: Per Steinar Lie (f.v.), Pål Jackman og Ørjan Haaland utgjør Undergrünnen, et band du ikke finner maken til. Foto: Edgar Bachel
TILBAKE: Per Steinar Lie (f.v.), Pål Jackman og Ørjan Haaland utgjør Undergrünnen, et band du ikke finner maken til. Foto: Edgar Bachel Vis mer

ALBUM: Fra Haugesund kommer trioen med det snodige navnet Undergrünnen, som kom inn på scenen med et brak da de debuterte med albumet «Undergrunnen» - uten tødler – i 2015. I dag slipper de oppfølgeren «Ein revnande likegyldighet».

Absurde tekster

Men - du kan jo rett og slett ikke stille deg likegyldig til verken Pål Jackmans lekne og ofte absurde tekster eller trioens helt spesielle musikalske vri, ofte repetitiv som i deler av bluesen.

Fengselskonsert

Men - det nærmeste vi kommer blues her er bandets karakteristiske afrobeat. Tenk deg en kombinasjon av Malis store band Tinariwen og det svenske progrock/psykedelia-bandet Dungen, om det gir mening.

Eller - du kan kanskje tenke deg et møte mellom Pål Jackmans Wunderkammer og Low Frequency In Stereos Per Steinar Lie og Ørjan Haaland. Det er nemlig de tre som utgjør Undergrünnen. De ble bedt om å spille for de innsatte i Haugesund fengsel på en dags varsel for vel fem år siden, og uten å øve ble Undergrünnen en realitet den kvelden.

Bandet gikk rett på, og sånn oppleves musikken også. Den har et intenst og voldsomt driv. Om bandet anno 2020 skriver de sjøl at de mikser 60-talls psykedelia, afrobeat, jazz og minimalistisk new wave. Uansett er det «uklassifiserbar rock», som de sjøl kaller det. Og det er virkelig noe for seg sjøl. Bassist Per Steinar Lie har produsert - og sørger for at det ikke blir kludret med bandets DNA.

Punkete

Live kan du kjenne igjen mye av innstillingen fra punken. Særlig gjelder det sanger og gitarist Pål Jackman, som er en «villmann» på scenen. Haugesunderen kan faget, han er også en mye brukt regissør. Blant annet hadde han regien på flere av episodene i NRKs store oljeserie «Lykkeland» fra 2018.

Duvende gitar

De seks låtene på trioens andre albumet klokkes inn på 35 minutter. Ni minutter lange, episk anlagte «Hardt å slå på» har alt det vi forbinder med Undergrünnen, også et lengre mellomparti med en duvende gitar og et forsiktig messende orgel a la The Doors' Ray Manzarek. Signert Haaland.

Albumets lengste spor, 13 minutter lange, messende og repetitive «Nå e me her» er den låten som har mest av den afrikanske innflyelsen - som Jackman plukket opp i et band fra Elfenbenskysten.

Vamp-låt

Hans gitar og stemme er sentrale i lydbildet på hele albumet, men bassingen til Lie og tromminga og orgelspillet til Haaland nærmest albuer seg fram og slåss om oppmerksomheten. Jackmans tekster på dialekt er ikke alltid like lett å få tak på, men det er en del av «greia» med dette spennende bandet. Fiffige titler har han også sans for, som «Ein ny stopp, ein ny start» og «Burmavegen, beibi».

Albumet avslutter med en helt spesiell og annerledes versjon av «Godmorgen, søster», en låt av et annet Haugesund-band, Vamp, fra debutalbumet deres med samme tittel fra 1993.

Det er på mange måter bare teksten til Kolbein Falkeid som er til å kjenne igjen. Melodien til Øyvind Staveland har fått en helt annen fylde, for å si det sånn. En kul og intens avslutning på en oppfølger som bare kunne kommet fra dypest nede i - Undergrünnen!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!