Villere enn Willis

På kanten av skrenten.

BOK: I sitt lille etterord til disse tekstene fra Herman Willis\' 20-årige karriere i skrift, avslutter Frode Grytten med en betraktning om journalistikken. Med et nikk i retning Willis mener Grytten at journalister bare kan oppnå troverdighet gjennom å være «fullt ut seg sjølve».Det er mulig å være enig. Men gjennom sterk egeninnsats har Willis pådratt seg et omdømmeproblem. Han er blitt mest kjent for å være «full av seg sjølv». Kanskje bør man imidlertid gjøre en distinksjon, mellom Willis d.y. og Willis d.e. I lesningen av denne tekstsamlingen slår det meg i alle fall at man her møter nokså ulike Willis\'er.Den tarpeiske klippe, altså. Willis begynner like godt ved denne romerske skrenten. Og innledningsvis konstruerer han et akademisk byggverk som kanskje er litt for tungt for sitt fundament. Han hyller Hannah Arendt og hennes idé om vita activa. Og han taler varmt for det han kaller en «subjektiv autentisitet».

Vektløs

Det er gode ting her, ikke minst i forsvaret for den offentlige samtalen. Men når man går herfra til Willis\' tidlige tekster, får innledningen et preg av senrasjonalisering. Willis d.y. karakteriseres av rølpete narsissisme, iblandet rusromantikk. Med refreng av typen: «Halvveis nede i det fjerde øl-glasset». Nest etter Eilert Sundt kan få nordmenn ha gitt større bidrag til dokumentasjonen av våre drikkevaner.Den unge Willis forsøker å være tøffere enn Thompson, altså Hunter S, alle gonzo-journalisters far. Men denne epigoneri er en farlig sport, og Willis faller igjennom når han legger seg for tett opptil sitt ideal. Tidvis er det bare morsomt. Tidvis bare smakløst. Willis d.y. tar ingen hensyn. Han er så fristilt at han dessverre blir vektløs. Men det finnes små klassikere også blant de relativt tidlige bidragene. Som «De unge gamle», riktignok mer merkelapp enn essay. Hvem husker forresten at Fredrik Skavlan her deler seng med herrene Fosnes og Jan E. Hansen, Håkon Harket og Halfdan Freihow? Unge gamle har tilsynelatende en evne til å bli født på ny som gamle unge.

Willis-monologene

Her er essays, intervjuer og kronikker. Og mange vil fryde seg over intervjuene med Erik Solheim, Jahn Otto Johansen, Hans Geelmuyden og Morten Harket. Men ofte synes jeg intervjuer og intervjuobjekt avslører seg i nokså likt monn.Selv foretrekker jeg Willis\' monologer. Han er best når ingen avbryter. Og selv om sitatkunsten i hans essays kan synes jålete, og hans fremmedartede stilidealer kan virke irriterende, kommer de treffende formuleringene kanskje tettere enn hos noen av mannens samtidige. Ikke alt hos Willis d.e. oppleves som like vektig eller etterrettelig. Men det er blitt færre av de mest sleivete beskyldningene, de som tidligere gjorde det lett å avfeie Willis og alt hans vesen. Og man gjenkjenner en sterk etisk bevissthet.

Klartenkt

Jeg synes Willis er viktigst når han skriver om journalistikk og om kulturfeltet, og tidvis når han engasjerer seg i det utenrikspolitiske. Han mener at norsk presses servilitet har nådd «usbekiske tilstander». Han utfordrer norske forlags kommersialisme, enten det handler om Bokklubber, damelitteratur eller fenomenet Åsne. Og det siste tiåret har han, hva gjelder både det tidligere Jugoslavia, 9/11 og Irak, temmelig konsekvent uttalt seg mer klartenkt og interessant enn sine forfatterkolleger. Han er ikke lett plasserbar; her framstår det politisk korrekte og ukorrekte i uforlignelig blanding.De siste årene skimter man også. en myk, om ikke akkurat tam Willis. En som skriver varmt om borgerrettighetskvinnen Rosa Parks. En som gjør Sophie Scholl fra «Den hvite rose» til sin heltinne. Kanskje gyver han snart løs på en uautorisert hagiografi om Florence Nightingale.Willis er utpreget utadvendt. Særlig mot Amerika, men også mot Berlin. Men noe av det vakre ved Willis er at han, på tross av at han har atskillig å utsette på det norske, ikke avskriver norsk offentlighet. Til å være et så lite land, finnes det som kjent påfallende mange store nordmenn. Som synes Norge er under deres verdighet. Willis er noe mer realitetsorientert. Han har skutt seg i både den ene og den andre foten, atskillige ganger. Han bør neppe framstilles som offer. Men selv når mannens begavelse for selvdestruksjon tas med i beregningen, har Willis\' konsekvente maktkritikk, og hans anti-autoritære grunnholdning åpenbart medført kostnader. Der får han min respekt.Ingen skal beskylde Willis d.e. for å ha blitt vismann. Jeg vil i alle fall ikke påta meg ansvaret for å erklære mannen for moden. Han er fremdeles tøff, han er fremdeles uberegnelig. Men han sparker ikke lenger i alle retninger samtidig. Dermed kan både kunnskaper og formuleringsevne komme bedre til sin rett. Tidvis kan denne nordlige gonzo rent ut sagt minne om en genuin intellektuell. Ofte tilbyr han perspektiver vi ikke bør klare oss uten. Dessuten bør Willis verdsettes av alle med sans for norsk skriftspråk. Den tarpeiske klippe befinner seg langt unna norsk normalprosa, slik den praktiseres i det høye så vel som i det lave. Ære være Willis for det.