Vilt og vakkert

Lenge leve den pretensiøse postpønken!

CD: Tida flyr. Det er bare fire år siden The Strokes slapp EP-en «The Modern Age» og ga 2000-tallets retrorockbølge sitt kommersielle gjennombrudd. Gutta i The Strokes hakket ut Stooges-inspirert protopønk, så kom Avril Lavigne og Britneyfiserte pønken, før Interpol ledet an horden av postpønkband som dukket opp rundt 2002. Og akkurat nå som The Bravery har vist at postpønken kanskje ikke har så mye mer å tilby, kommer Wilderness og tar det hele et skritt videre. Nærmere bestemt langt inn i den emosjonelle tåkeheimen. Baltimore-gutta er som Brødrene Dal på jakt etter Spektralsteinene. Først kjører de tidsmaskin til 1978 og rapper Johnny Rottens postpønkdefinerende vokal fra Public Image Limiteds «First Edition». Deretter tar de seg til årsskiftet 1989/1990, hvor de henter med seg basstromme og låtskriverteknikker fra The Cures dysterdistanserte «Disintegration» og de iskalde gitarriffene fra Rides shoegazerklassiker «Nowhere». Resultatet er passivt/aggressive låter som umerkelig sniker seg under huden og setter i gang gåsehudprosessen. Det er pompøst og pretensiøst, men det var kanskje på tide med et band som preker blodig alvor og tenåringsangst. Særlig når de samtidig klarer å banke ut potensielle årsbestelåter som fantastiske «Your Hands», som drives framover av Will Goods hypnotiske grep om trommestikkene. Og apropos tenåringsliv, et av spørsmålene på Dagbladet.no sine «Hva skjer\'a»-sider er «Hvem drømmer du om å kline med?». Akkurat nå er svaret helt klart trommisen i Wilderness.