Vilt og vulgært

TRONDHEIM (Dagbladet): Parodien på trash-TV er blitt til hemningsløst trashteater i Trøndelag. Regidebutant Alexander Mørk Eidem fråtser i sceniske grisefesteffekter, og bruker et stykke tysk samtidsdramatikk til å foreta en charterreise i vulgaritetens reelle og innbilte ekstremiteter.

Kontrastene er voldsomme allerede i utgangspunktet. Den fornemme og forgylte Gamle scene på Trøndelag Teater er blitt åstedet for den unge tyske dramatikeren Klaus Chattens morbide samtidssatire og oppgjør med trash-TV og «trash-mennesker». Akkurat dette siste, trash-mennesker, burde kanskje en tysker være litt forsiktig med. Gradering av mennesker er en lite heldig tysk spesialdistanse. Men Chatten går for så vidt klar. Han deporterer sine fire kvinnelige hovedpersoner fra TV og morer-oss-selv-til-døde-sfæren ikke til annet enn latteren. Og smakløsheten.

Sjekkeshow

Den dødsvulgære underholdningsvirkeligheten og all den moderne simpelheten er Chattens tema. I dobbel forstand er den blitt teatrets verden i dette tilfellet. For smakløsheten er ikke bare blitt innholdet, men også formen i oppsetningen av «Sugar Dollies» på Trøndelag Teater. En regissert smakløshet, vel å merke.

Det virker som om instruktør Alexander Mørk Eidem, som med denne iscenesettelsen avleverer sin diplomoppgave, poengterer at trashets verden unndrar seg moralisering. Den må framvises - selv om den kan vise seg å bli livsfarlig.

Det gjøres da også ettertrykkelig. Fra Mona Jacobsen, som stykkets rammeforteller, den arbeidsledige skuespilleren og kulturterroristen Rosy, kommer inn på scenen og som en annen Tjæreborg-guide får salen til å klappe og hoppe. Over den smellfeite drabantbymora Babette (Helle Ottesen) som får sin kokosbollegumlende datter Tabea (Grethe Nordberg) til å stille opp i sjekkeshowet «Sugar Dollies». Og til showets hippe casting-agent fru Viola (Gerdi Schjelderup) som bare ser et mulig dramatisk TV-innslag og ikke mennesket når stakkars østtyske fru Pettersen (Ragnhild Sølvberg) forteller sin historie. Norgesglass med fettsugd fett klaskes i bordet, papegøyer likvideres med batteridrevne vifter, blod og spy fyker veggimellom. Joda - det er en vulgær, men kanskje ikke så vidunderlig verden i Per Kristian Solbakkens snurrescenografi.

Uforliknelige

Skuespillerne er upåklagelige, spesielt Helle Ottesen og Grethe Nordberg som mor og datter, uforliknelige typer i trønderdialekt. De spiller revy og farse og burlesk teater i ett, de er rå og elleville, og drar aldri karikaturen lenger enn publikum er med.

Men det blir for mye. Effektene blir villere jo tynnere og - paradoksalt nok; tom som trash-TV - teksten blir. Når Grethe Nordbergs kombinerte Hitler og Elvis-figur marsjerer ut av salen, ser vi knapt poenget: Når menneskenes hoder fylles med søppel, lar de seg forføre til hva som helst. Da blir de som dyr.