VANDRINGSMENN: Den sensasjonelle, internasjonalt sammensatte gruppa Ljodahått tok Kapittel-festivalen med storm lørdag kveld. De trollbandt de frammøtte med tekster fra norsk lyrikk tilført et rytmisk fyrverkeri i Tom Waits-stil. Obstfelders ord fikk nye, musikalske dimensjoner, side om side med Olav H. Hauge, Olav Nygard, Astrid Hjertenes Andersen og Tarjei Vesaas. Foto: Fredrik Wandrup
VANDRINGSMENN: Den sensasjonelle, internasjonalt sammensatte gruppa Ljodahått tok Kapittel-festivalen med storm lørdag kveld. De trollbandt de frammøtte med tekster fra norsk lyrikk tilført et rytmisk fyrverkeri i Tom Waits-stil. Obstfelders ord fikk nye, musikalske dimensjoner, side om side med Olav H. Hauge, Olav Nygard, Astrid Hjertenes Andersen og Tarjei Vesaas. Foto: Fredrik WandrupVis mer

Vilter vandring på jord og i ord

Kapittel-festivalen har tatt beina fatt i fem dager.

Kommentar

STAVANGER (Dagbladet)

Kapittel-festivalen i Stavanger tviholder i motsetning til andre festivaler på et bærende tema. I år handler det om «vandring», som utbroderes i en rekke forskjellige sammenhenger. Einar Økland er presentert som «fotgjengar med fotnotar», Arne Melbergs åpningsforedrag bar tittelen «Vandre, tenke, skrive», vi har møtt nomadeeksperten Robyn Davidson, Tomas Espedal har snakket om «Gå» av Thomas Bernhard med oversetteren Monica Asprong, Manuel Andrak har fortalt om sin bok om vandringens verdenshistorie, «Schritt für Schritt», og så videre.

Enkelte ville kanskje også brukt vandre-metaforen om den mest omdiskuterte sjangeren i norsk litteratur for tida, essaykunsten. Den var gjenstand for et møte med bakgrunn i Vinduets beryktede essay-nummer, der Morten Strøksnes argumenterte mot det verdensfjerne, litterære essayet og for essay som forholder seg til samtida. Det vil si; egentlig skulle man snakke om Georg Johannesens essayteori og hva som har skjedd etter at han ble borte. Man hadde samlet professor Eivind Tjønneland samt essayistene Jan Erik Vold, Suzanne Christensen og Tor Eystein Øverås.

Tjønneland holdt en overbyggende innledning og utdypet begrepet «aristokratisk essay». Johannesen mente at essayet bør være «aristokratisk på avsendersiden, demokratisk på mottakersiden». Tjønneland refererte blant annet til Hamsun. I «Sult» møter vi en aristokratisk essayist som ikke klarer å skrive, mens vi i Garborgs «Trætte Mænd» møter en som greier det. Dessuten mente han at Strøksnes på et vis er uinteressant i fordi «han kan ikke noe om essayteori». Om «essay som en oppvarmingsøvelse», kommenterte han at «mange tar seg helt ut i oppvarmingen og kommer dermed ikke et skritt videre.»

Det gjorde for så vidt ikke debatten heller. Men Tjønneland leverte et utkast til en kritikk både av Georg Johannesen og Strøksnes m/tilhengere. Jan Erik Vold sa om sin venn Johannesen: «Georg er i manges hjerter, men det var ikke mange som hadde mot til å si ham imot.» Han mente Johannesen ble tilsidesatt på Blindern, eller «blinde-institusjonen». Hadde han blitt der, ville han også fått mer kreativ motstand. Uansett gjorde han «Norge til et ålreitere sted, og det er ikke mange norskfilologer som har fått til det».

Vold slo ellers fast at han selv som essayist er som en «fotballspiller uten nummer». Hans navn er ikke nevnt i Vinduets essaynummer, til tross for 16 essaysamlinger pluss nyutgaver. Og der må vi være enig med Vold; få essayister i Norge har hatt større misjon enn ham de siste femti åra.

Mer festivalvandring er det blitt, i bøker om flyktninger, flanører, vikinger, klassereiser, birkebeinere, Dante og globertrottere, mens Rune Christiansen snakket om hvordan fremmede tekster vandrer ut og inn av hans bøker. Eller som det het i en gammel svensktopp-slager: «Vandra vidare, vandra vidare - på din väg mot ukjend mål.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook