Vindu mot høsten

Villastrøkets plener er fortsatt like grønne, enda vi knapt kan befinne oss mer enn fjorten dager før frostnettene. Løvet henger like fast i trærne som vi i våre egne forestillinger. Altså har vi ennå ikke fått fram rivene og tatt på oss nå-raker-vi-løv-i-hagen-allværsjakka.

Men vi har nok å bale med for å få fritida til å gå rundt. For eksempel står jeg og fikler med yttervinduet som forleden kom tilbake fra glassmesteren. Det skal bankes på plass, skrus fast fra begge sider og aldri mer åpnes. For nå er det rehabilitert og kjærlig kittet av folk som kan sitt metier, som farmor pleide å si. Hos glassmesteren råder en atmosfære som byggevarehusene hadde hatt mye å lære av. Det lukter mildt av kitt og jobbes i pakt med fagets tradisjoner. Glass bråker bare når det knuses, og slikt skjer ikke der.

I likhet med Yngve Hågensen er glassmesteren fagorganisert. Og ser verdien av å skape arbeidsplasser. Men jeg har en følelse av at han ikke bekymrer seg nevneverdig for de rikes tilstand. Eller synes at det er synd på de rike, i sin brede alminnelighet, slik Hågensen gjør. Yngve hoppet ned fra hornet i veggen forleden og breket at vi måtte slutte å mobbe Kjell Inge Røkke for alle hans biler, båter og kvinnfolk. Slutter vi ikke med det, kommer Yngve til å bli kolossalt irritert, eller ganske enkelt hælvetes forbanna.

Men vi kan jo strengt tatt ikke slutte med noe vi ikke har begynt med. Det kunne ikke falle oss inn å mobbe Røkke for at han har dårlig drag på damene. Eller for at pengebingen hans lekker. Men hvis Røkke virkelig er et mobbeoffer, finnes det ikke noen barn i dette landet som har ødelagte skoleår foran seg eller bak seg. Hvis Kjell Inge Røkke er den vi skal synes synd på, er det ingen blant oss som gråter seg i søvn og gruer seg til morgendagen.

Vi har heller ingen tro på at finansmogulen bukker under og blir blakk. Og setter seg på gata og tigger om småpenger. Men gjør han det, skal han få en femmer for frammøtet.

Forresten, Yngve, så kan du holde kjeften på'ræ.